Herold

Når forskning beskyldes for å skape konflikt, samtidig som den omtales som «virkelighetsfjern kolonisnakk», kan det av og til minne om å rope at alle andre må slutte å rope.

Av og til kommer det tekster som ikke bare kritiserer forskning, men som forsøker å gjøre selve spørsmålene illegitime. Skjalg Fjellheims kommentar om «sameforskning som villeder og dyrker fiendebilder» er et slikt eksempel.

I kommentaren retter Fjellheim skarp kritikk mot professor Astri Dankertsen ved Nord universitet. Han hevder at hennes bruk av kolonial teori – blant annet inspirert av historikeren Patrick Wolfe – er virkelighetsfjern, konfliktdrivende og historisk feil. Ifølge Fjellheim er Nord-Norge en etnisk smeltedigel hvor samer, kvener og nordmenn har levd side om side i århundrer, og hvor begreper om koloniale strukturer derfor ikke hører hjemme.

Sameforskning som villeder og dyrker fiendebilder

Som kven leser jeg denne teksten med en uro jeg tror mange fra nord vil kjenne igjen.

Ikke fordi forskning skal være hevet over kritikk. Tvert imot. Kritikk er en grunnleggende del av akademisk arbeid. Men Fjellheims kommentar kritiserer ikke først og fremst forskningens metoder eller argumenter. Den avviser i stor grad selve spørsmålet forskningen forsøker å stille.

Når forskning om maktforhold, historie og urfolksrettigheter omtales som «virkelighetsfjern kolonisnakk», flyttes debatten bort fra kunnskap og over i en retorikk hvor bestemte perspektiver fremstilles som illegitime i utgangspunktet.

Det er et problem.

Astri Dankertsens forskning kan ikke reduseres til et forsøk på å importere konflikter til Nord-Norge. Forskning om koloniale maktstrukturer handler ikke om å hevde at Nord-Norge er identisk med Australia eller Canada. De handler om å undersøke strukturer: hvem som har definert kunnskap, hvem som har hatt makt over språk, land, institusjoner, og hvordan slike prosesser virker over tid.

Disse spørsmålene er ikke fremmede for nordnorsk historie. De er en del av den.

Fornorskningspolitikken var ikke en marginal episode. Den var en systematisk statlig politikk som gjennom generasjoner forsøkte å gjøre samer og kvener til nordmenn – språklig, kulturelt og sosialt. Mange familier i nord bærer fortsatt sporene av dette i form av språk som forsvant, navn som ble endret, og historier som ble tause.

Når forskere undersøker slike prosesser, er det ikke for å skape fiendebilder. Det er for å forstå.

Fjellheim skriver at samer i Norge er verdens mest privilegerte urfolk, med eget parlament, grunnlovsvern og rettigheter. Det er riktig at samiske rettigheter i Norge i dag er sterke sammenlignet med mange andre steder i verden. Men disse rettighetene oppsto ikke i et historisk vakuum. De er resultatet av politiske kamper og av en gradvis erkjennelse av at statens tidligere politikk hadde alvorlige konsekvenser.

Rettigheter opphever ikke historien som gjorde dem nødvendige. At rettigheter finnes i dag, betyr ikke at maktforholdene som skapte dem aldri har eksistert. Å bruke dette som argument blir litt som å hevde at patriarkatet forsvant den dagen kvinner fikk stemmerett.

Det er også verdt å minne om at Nord-Norge nettopp er så komplekst som Fjellheim selv beskriver: et sted hvor samer, kvener og nordmenn har levd sammen i lange historiske prosesser. Nettopp derfor burde også historien tåle at den undersøkes. Denne kompleksiteten gjør ikke spørsmål om makt og koloniale strukturer irrelevante. Den gjør dem mer interessante.

Historien i nord er ikke bare en fortelling om harmoni. Den er også en fortelling om statlig politikk, om økonomiske interesser, om språkpolitikk og om hvem som fikk definere hva som var norsk.

Derfor er det vanskelig å se hvordan akademisk forskning på disse spørsmålene kan beskrives som en «polariseringsmaskin».

Tvert imot er forskning et forsøk på å bringe nyanser inn i nettopp de historiene som ellers lett reduseres til enkle fortellinger om enten konflikt eller harmoni. Når forskning beskyldes for å skape konflikt, samtidig som den omtales som «virkelighetsfjern kolonisnakk», kan det av og til minne om å rope at alle andre må slutte å rope.

Som kven kjenner jeg også på en egen uro når forskning om koloniale maktstrukturer avfeies på denne måten. For kvensk historie er tett vevd inn i de samme prosessene: migrasjon, statlig nasjonsbygging, språktap og kulturell marginalisering. Mange kvenske familier opplevde fornorskningen på måter som også fikk dype konsekvenser.

Når forskning forsøker å sette ord på slike erfaringer, er det ikke et forsøk på å splitte nord. Det er et forsøk på å forstå hvorfor historien i nord ser ut som den gjør.

Forsoning oppstår ikke ved at ubehagelige spørsmål forsvinner fra offentligheten. Den oppstår når vi er villige til å møte dem.

Derfor trenger vi forskere som Astri Dankertsen – forskere som våger å stille spørsmål ved etablerte fortellinger og undersøke hvordan makt, historie og identitet fortsatt virker i nord.

Ikke fordi slike spørsmål er komfortable, men fordi de er nødvendige.