Herold

Lørdag på et treningssenter: Unge jenter jogger på tredemølle mens de ser på TikTok med enhåndsgrep og sveipetommel. Den ene korte videoen avløser den neste. Steinansikter bak tykke lag med sminke viser verken glede eller sorg, men suget etter mer – av noe som åpenbart ikke engasjerer – er som narkotika. Om det hadde falt ned en meteoritt som lagde et gigantisk krater utenfor, hadde de trolig fortsatt skrollingen.

På eksakt samme dato, 150 år tidligere: Alexander Graham Bell gjennomfører verdens første telefonsamtale med ordene: «Mr. Watson, come here, I want to see you». Egentlig var det ikke Bell som oppfant telefonen. Det var italieneren Antonio Meucci. Han fant opp en slags telefon i 1849, men han søkte ikke om patent. Det gjorde Bell.

Det statlige norske Telegrafvæsen ble stiftet i 1855. De fikk enerett på å bygge ut og drifte telenettet. Det ble bygget sentraler der de som hadde telefon, måtte «slå på tråden» og be om linje. Rikstelefonlinjer var mangelvare, og det kunne gå litt tid før det var din tur. Bygdas sentral kunne være det reneste nyhetsbyrået.

I 1969 fikk hele sulamitten navnet Televerket. Der jobbet de med evigheten som perspektiv. Dermed ble det uendelig lange ventelister for å «få innlagt telefon», som det het. At et grått monster med tallskive kunne skape så mye glede, er vanskelig å skjønne i dag. Men vi kunne med ett ringe, selv om apparatet stort sett fikk stå i fred. Telefonen var nemlig rådyr i drift. Samtaler ble utsatt til etter klokken 17, for da var det billigere. Da vi fikk innlagt telefon i 1975, hadde foreldrene mine stått på venteliste i flere år. Før den tid var en nabo med tallskive, noen hundre meter unna, eneste mulighet. Med telefonen kom også møbelet: telefonkrakk med sittepute, bord til telefonen og skuff til telefonkatalogen. Du finner noen hundre tusen av dem liggende ute på Finn.no.

I 1992 fikk jeg min første mobiltelefon. Den var fastmontert i bilen og kostet omtrent det samme som et Husbank-hus. Telefonregningen fikk økonomisjefer i bedrifter til å vri seg i spasmer. Den første håndholdte mobilen fikk jeg i 1998. Det var en smekker liten sak etter datidens målestokk. Vi spradet mye rundt og snakket høyt.

Men verden endret seg for alvor da Apple kom med iPhone i 2007. Det var starten på en ny slavetid, der livets korte år i stadig større grad brukes opp til å glane på en skjerm. Før kunne besteforeldre fortelle om krigen, eller om da de hadde opplevd storm i Biscaya som førstereisgutt. Hvilke historier fremtidens barnebarn får høre, er ikke godt å si. Blir det historien om da bestemor tryna på tredemølla midt i en video om sminke?