Herold

Europa kan ikke velge bort Kina, men vi trenger tydelige regler for vår egen sikkerhet.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Kina gjennomfører nå en av de raskeste militære moderniseringene i moderne historie. Forsvarsbudsjettet har vokst mer enn ti ganger siden begynnelsen av 1990-tallet, og landet bruker nå over 220 milliarder dollar årlig på militæret – nest mest i verden etter USA.

People's Liberation Army bygges raskt ut, særlig til sjøs. Den kinesiske marinen er allerede verdens største målt i antall fartøy, med over 370 krigsskip. Kina investerer i ubåter, langtrekkende missiler, romkapasiteter og cyberkrigføring.

Hvordan kan vi i Europa samarbeide med Kina uten å gjøre oss sårbare?

Aktiviteten øker i Sør-Kinahavet. Regionen står for rundt en tredel av verdens maritime handel. Kina har bygget militære installasjoner på flere kunstige øyer og etablert radar-, luftvern- og missilsystemer der.

Resultatet er et strategisk dilemma som verken EU eller Norge har funnet et godt svar på: Europa trenger Kina – men kan samtidig ikke bli for avhengig av Kina.

Europeisk industri er i økende grad avhengig av kinesiske leveranser, teknologi og markeder. Den samlede handelen mellom EU og Kina ligger på over 700 milliarder euro årlig. Hva skjer om Kina bestemmer seg for en mer aggressiv og militaristisk oppførsel mot Europa?

Det angår også oss. Kinesiske elbiler ruller på norske veier og samler inn store datamengder via kameraer og sensorer, samtidig som kinesiske selskaper er underlagt lover som kan pålegge dem å samarbeide med kinesiske myndigheter og etterretning. Kina dominerer produksjonen av flere kritiske mineraler, og står for rundt 80 prosent av verdens produksjon av solcellepaneler, som har en enorm vekst i Europa.

Kina bygger global økonomisk innflytelse gjennom investeringer i havner, jernbane, energisystemer og logistikk. Havnen i Piraeus i Hellas kontrolleres i dag av det kinesiske statsselskapet COSCO Shipping. Siden kineserne tok majoritetskontroll i 2016, har havnen blitt et av Middelhavets viktigste konteinerknutepunkter – og en sentral inngangsport for kinesisk handel til Europa. Over 150 land har i dag inngått samarbeidsavtaler innenfor Belt and Road Initiative.

Kinesiske investeringer har blitt fremstilt som mulige sikkerhetstrusler. I NATOs strategiske konsept fra 2022 begynte NATO å omtale Kina som en «systemisk utfordring». I kommunikasjonssektoren vokser kinesisk tilstedeværelse raskt. I flere europeiske land har kinesiske selskaper forsøkt å levere 5G-infrastruktur gjennom Huawei. Det har utløst omfattende sikkerhetsdebatter, og flere land har valgt å begrense selskapets rolle i kritiske nettverk.

Spørsmålet er: Hvordan kan vi i Europa samarbeide med Kina uten å gjøre oss sårbare?

En viktig del av forklaringen på Kinas voksende økonomiske fotavtrykk i Europa ligger i europeiske anskaffelsesregimer. Offentlige anbud på transportsystemer, energiprosjekter og teknologileveranser er i stor grad utformet slik at pris blir avgjørende. Kinesiske leverandører kan ofte levere billigere enn europeiske konkurrenter, blant annet fordi de opererer i et system med omfattende statlig støtte, billig kapital og storskala industriell produksjon.

Det som fremstår som en økonomisk besparelse på kort sikt, blir en strategisk sårbarhet på lengre sikt. Derfor må anskaffelsesregelverket utvikles. Pris kan ikke være viktigste kriterium når kritisk infrastruktur og strategisk teknologi skal anskaffes. Risiko, leverandøravhengighet og sikkerhet må veie tyngre enn i dag. I mindre kontrakter bør det også være et tydelig prinsipp om å favorisere lokale og regionale leverandører der det er mulig. Kortere verdikjeder gir ikke bare bedre distriktspolitikk og lavere klimautslipp – de gir også større strategisk robusthet.

Europas forhold til Kina må bygge på realisme: Samarbeid der det er mulig, men mindre sårbarhet der det er nødvendig. Det gjøres mye viktig arbeid på feltet både i EU og i Norge. Her er likevel en liste med ti prinsipper for forholdet til Kina, som godt kan henges opp på veggen i alle norske og europeiske departementer:

• Begrensninger og tydelige rammer

Myndighetene må definere tydelig i hvilke sektorer samarbeid med Kina er ønskelig, hvor konkurranse er forventet – og hvor sikkerhetshensyn gjør samarbeid uaktuelt. Det gir næringsliv og institusjoner klare politiske rammer.

• Behandle kritisk infrastruktur som viktig

Kritisk infrastruktur, som havner, energinett, telekom og satellitter, bør underlegges nasjonalt eller europeisk eierskap.

• Bygg flere verdikjeder

Europa bør aktivt bygge alternative leverandørkjeder for kritiske innsatsfaktorer; for eksempel batterier, materialer, halvledere, legemidler og forsvarsutstyr – gjennom handelspartnerskap, lagerberedskap og egen produksjon.

• Bevar strategisk uavhengighet

Politikken bør sikre at Europa aldri er avhengig av ett enkelt land for nøkkelressurser som sjeldne jordarter, batterimaterialer eller digital infrastruktur.

• Bryt med leverandører som gir sårbarhet

Offentlige anbud bør inneholde sikkerhets- og risikovurderinger av leverandører, slik at strategisk viktige kontrakter aldri tildeles aktører som kan skape politisk eller teknologisk sårbarhet.

• Bilaterale muligheter

Europeiske myndigheter bør bruke handelspolitikk, investeringsregler og markedsadgang som pressmiddel for å sikre at europeiske selskaper får lik rett til å etablere seg, investere og konkurrere i Kina som Kina i Europa.

• Betydelig europeisk samordning

EU-land bør koordinere regler for utenlandske investeringer og strategiske oppkjøp slik at ikke enkeltland lokker investeringer på bekostning av felles europeiske sikkerhetsinteresser.

• Blokktenkning bør unngås

Europa bør føre en selvstendig politikk som gjør det mulig å samarbeide med både USA, Kina og andre stormakter der interesser sammenfaller, uten å låse seg til ett geopolitisk spor.

• Bygg europeisk industri

Strategisk autonomi starter hjemme. Det er lov å gi offentlig drahjelp til viktige næringer i en overgangsperiode for å styrke egen sikkerhet.

• Beskytt teknologi og forskning

Åpen forskning må kombineres med kontroll over sensitiv kunnskap. Det er en politisk oppgave å formulere hvor disse grensene går.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!

Kommentar