Herold

Én og en halv uke etter at USA og Israel startet «Operation Epic Fury» mot Iran, begynner mange å tvile på at krigen blir så kort som lovet.

– Krigen er så godt som fullført, hevder president Donald Trump mandag.

På en pressekonferanse samme kveld hevdet han at USA og Israel har utslettet Irans styrker, og at de kan ta ut alle de gjenværende målene på én dag.

En journalist konfronterte presidenten med at han sier at krigen er «svært komplett», mens forsvarsministeren hans sier «dette er bare begynnelsen».

– Så hva er egentlig riktig? spurte hun.

– Man kan si begge deler, svarte presidenten.

Robert Pape, professor i statsvitenskap ved University of Chicago, har rådgitt amerikanske presidenter og forsvarstopper siden 2001 om krig og eskalering. Han har forsket på luftmakt i over 30 år og skrevet boken «Bombing to Win: Air Power and Coercion in War».

Når VG snakker med Pape, gjentar han en ting:

For det som skjer nå er et mønster han har sett gjenta seg gang på gang. I Kuwait. Irak. Afghanistan. Libya.

– President Trump står opp mot historiens tyngde, ikke bare mot Iran. Iran er stort, men historien er enda større, sier Pape til VG.

Luftmaktens begrensninger

I over hundre år har land forsøkt å styrte fiendtlige regimer med luftmakt alene. Pape har dokumentert mønsteret gjennom sin forskning:

– Det har aldri – og jeg velger ordene mine nøye – det har aldri fungert. Jeg mener ikke at det sjelden har fungert. Jeg mener at det virkelig aldri har fungert.

Dette er en «forbløffende historisk kjensgjerning», som Pape kaller det. Strategien har blitt forsøkt av demokratier og autoritære land. Den har blitt prøvd i tiden hvor «dumme bomber» skapte kaos og masse­ødeleggelser, og nå når «smarte bomber» skaper kaos og masse­ødeleggelser med presisjon. Den har blitt forsøkt av både republikanske og demokratiske amerikanske presidenter.

– I over hundre år har den samme militære strategien blitt brukt igjen og igjen – og den har aldri fungert. Det er virkelig bemerkelsesverdig, sier han.

Hvorfor fortsetter USA og Israel samme strategi i Iran?

Svaret ligger i det Pape kaller «smartbombefellen». Den fungerer slik:

Først oppnår du det han kaller «hundre prosent taktisk suksess». Du treffer målene dine perfekt. Du dreper ledere, ødelegger bygninger, lamlegger flyplasser. Bombingen ser ut til å være vellykket på det taktiske nivået.

– Jeg har sett det mange ganger. Beslutningstagere – og da mener jeg ikke bare militærtopper, men også presidenter og rådgiverne rundt dem – begynner å tro at de kan kontrollere eskaleringen.

– Perspektivet snevres inn, og man begynner å undervurdere fienden.

Men så endres den politiske situasjonen. I stedet for at regimet kollapser, skjer det motsatte. Enten får du et litt omorganisert regime som fortsetter som før, eller – enda verre – et mye mer radikalisert regime som er villig til å ta større risikoer.

Det perfekte drapet

Da bombene begynte å falle over Iran tidlig om morgenen lørdag 28. februar, skjedde akkurat det Pape hadde forutsagt.

USA og Israel drepte Irans øverste leder ayatolla Ali Khamenei i det som beskrives som et «perfekt drap» – en taktisk suksess. Som i en James Bond-film. Men i stedet for at det iranske regimet kollapset, trådte det Iran kaller «Mosaic»-doktrinen i kraft.

Doktrinen er en plan for utholdenhet. Den handler om å ha en desentralisert myndighet for å motstå USAs kolossale luftmakt.

Iran har forberedt seg på at USA vil bruke presisjonsbombing, så de har spredt kommandostrukturen, forteller Pape.

– Vi visste faktisk om denne planen før bombene falt. Hvis jeg visste om den, er jeg ganske sikker på at Pentagon og CIA hadde en måte å vite om den også, sier Pape.

Innen en time eller to etter at bombene begynte å falle over Iran, startet iranerne gjengjeldelsesangrep. Først mot Israel, som ventet. Men så utvidet målene seg raskt.

Oman ble truffet. Amerikanske marinebaser ble truffet. Kypros ble truffet. Jordan ble truffet. Og stadig oftere var det amerikanske baser og amerikanske mål som ble angrepet.

– Utfordringen er at angrepene er en kombinasjon av missiler og droner, forklarer Pape.

Han påpeker at Iran det siste året har vært en «industriell fabrikk for droner» for Putin i Ukraina. Bare i 2025 har over 55.000 iranske droner blitt brukt av Putin i Ukraina.

– Dette er ikke et tilfelle hvor de bare har en håndfull av disse tingene. De kjøper dem ikke på Amazon, sier Pape.

Gulfstatenes dilemma

Irans strategi er ikke tilfeldig, ifølge den anerkjente professoren. De angriper bevisst infrastruktur som betyr noe for golfstatenes økonomi – spesielt turisme.

– Jeg har vært i Dubai og Abu Dhabi. Dette er ikke steder du drar og forventer droneangrep. Dette er morsomme byer, lekeplasser for de rike og berømte. Milliardærer drar dit, forklarer han.

Når flyplasser og annen infrastruktur angripes, sender Iran et klart budskap til golfstatene: Dere kommer til å betale en reell pris for å samarbeide med USA.

– Når du tillater USA å ha militærbaser og ambassader som kan brukes av CIA på ditt territorium, er det reelt. Hvem tror vi at vi lurer? Vi lurer definitivt ikke iranerne, sier Pape.

Mønsteret er tydelig og vedvarende.

Trumps svakeste punkt

Det som bekymrer Pape mest er at Iran forstår USAs svakeste punkt: ikke militæret, men politikken.

– Siden Vietnam har våre motstandere forstått at USAs svake side ikke er konvensjonell krig på slagmarken. Det er ikke kamper hvor fienden prøver å møte USA ansikt til ansikt i koordinerte angrep. Den svake siden til USA er politikk, sier han.

Irans strategi blir derfor å trekke konflikter ut i tid, anslår Pape, slik at den virkelige kostnaden til slutt betales politisk hjemme i USA.

– Den virkelige faren, fra Irans perspektiv, er at de vil at president Trump skal bli Lyndon Johnson i 1968, forklarer Pape.

I 1968 kjempet Johnson Vietnamkrigen. USA hadde overtaket på slagmarken, vant «alle» slagene, men tapte likevel krigen. Johnson var forventet å stille til gjenvalg, men trakk seg. Visepresidenten hans prøvde å overta, men tapte med stor margin for Richard Nixon.

– Timingen betyr noe. Den samme typen politisk dynamikk er relevant her, sier Pape.

«Loose nukes»-dilemmaet

Pape ser allerede tegn på at konflikten eskalerer på måter amerikanerne ikke kontrollerer.

Fem dager etter at USA og Israel angrep Iran, skjedde det som etterforskes som et mulig terrorangrep i Texas. Tre ble drept, 19 såret. Det ser ut til å ha vært inspirert – men trolig ikke kommandostyrt – av Iran.

– Iran har mange tentakler, mange støttespillere av den øverste lederen. Du trenger ikke kommandostyrte celler. Inspirerte angrep kan skje, sier Pape.

Professoren påpeker at det har vært iranskdrevne attentatplaner de siste to årene. Og ingen vet hvilke skulderfyrte missiler som kan ha blitt smuglet inn i landet.

Situasjonen kan bli mye verre.

Iran har tusen kilo 60 prosent anriket uran. De har ti tusen kilo 20 prosent og fem prosent anriket uran. Ingen vet hvor dette materialet befinner seg nå.

– Begynn å forestille deg radiologiske bomber – hvor du setter litt av det anrikede uranet på stridshoder til droner. Selv om det ikke er veldig mye, er dette den typen muligheter vi må tenke på, sier Pape.

I over 20 år har han undervist ved University of Chicago om et hypotetisk angrep på Iran. Scenarioet ender alltid likt:

– Du kan nesten fullstendig ødelegge Fordow, Natanz og Isfahan. Men samtidig mister du oversikten over det anrikede materialet. Du aner ikke hvor det er.

Inspektører slipper ikke inn, og myndighetene slutter å samarbeide. Dermed står man igjen med ett alternativ: nye angrep for regimeendring.

Men selv da gjenstår spørsmålet: Hvor er uranet?

Det blir det ultimate «loose nukes»-dilemmaet.

– Med Jeltsins Russland hadde vi en regjering som samarbeidet med oss for å rydde opp i løse atomvåpen. Det har vi ikke her, påpeker Pape.

Foto: Morteza Nikoubazl / Giuseppe Cacace / Kenny Holston / Brandon Bell / Henghameh Fahimi / AFP / Reuters / AP / NTB / WANA NEWS AGENCY / IRGC via Wana News Agency / THE NEW YORK TIMES