Herold

Tre ganger fikk Bjørn Martin Larsen dødsbeskjeden. Tirsdag tar familie og venner farvel for siste gang.

- Han var ikke klar for å gå. Han håpet i det lengste.

Noen få prosent sjanse for overlevelse var akkurat nok til at Bjørn Martin Larsen (49) klamret seg fast til håpet. Kjempet for å få mest mulig tid med datteren Julie (3).

Høsten 2024 fikk han for første gang beskjed om at legene ikke kunne gjøre mer for å redde ham. Han ville trolig dø før jul.

Likevel tok det nesten halvannet år, to julefeiringer, flere runder med tøff kreftbehandling og nye håp etterfulgt av nedslående beskjeder før han 22. februar i år gikk bort.

De siste åra ble brukt til å forevige minner.

Blackbird

Tirsdag 10. mars tar familie, venner og bekjente fra hele verdens kriker og kroker farvel.

Når radene er fylt opp og lysene tent i Skårer kirke, fylles rommet med melodien til «Blackbird» av The Beatles.

Det er Bjørn Martins favorittsang som han så ofte sang til datteren.

Et blomsterhav omringer kisten.

Bisettelsen skal filmes og sendes direkte til Bjørn Martins venner over hele verden.

New Zealand er blant landene han hadde skapt seg bekjentskap i gjennom sin spillinteresse.

Ingvild beskriver ektemannen som en introvert, men omgjengelig mann. En alle som møtte ble glad i.

Visne blomster

På Lørenskog sitter Bjørn Martins kone Ingvild Midtervold (42) og deres datter, Julie (3), igjen i huset som plutselig har blitt litt større.

- Det hender Julie sitter i trappa og roper etter pappa og lurer på når han kommer hjem, forteller Ingvild.

På veggene henger bilder av Bjørn Martin, Ingvild og Julie.

- Men pappa kommer jo ikke hjem.

Dagbladet fikk i forkant av begravelsen komme hjem til Ingvild og Julie i Lørenskog.

- Det har vært helt jævlig. Sakte, sakte, sakte, sakte oppover. Et lite «kanskje». Så går alt til helvete igjen.

Sånn beskriver Ingvild de siste åra.

En ring snurres mellom Ingvilds to fingre, og stemmen er lav. På bordet ved siden av henne står en haug med bilder av ektemannen og en blomsterbukett som lever på lånt tid.

- Jeg prøver å forklare Julie dette med døden med blomster som visner, sier Ingvild og peker mot buketten.

- Men jeg vet ikke helt hva det er hun forstår.

Etter at Bjørn Martin i november i fjor pådro seg en infeksjon hadde han vært innlagt på Ahus siden, med unntak av en permisjon i jula.

I februar, kort tid før han døde, fikk han beskjed om at han kanskje kunne reise hjem.

En siste prøve skulle bekrefte antakelsene til legene om at kreften var på retrett og infeksjonen i sjakk.

Men 18. februar tikket det inn en melding til Dagbladets fotograf fra Bjørn Martin.

«Fikk beskjed i dag om at jeg har noen dager igjen, maks en uke igjen».

- Aldri forberedt

- Han brøyt sammen, forteller Ingvild til Dagbladet bare en knapp uke etter dødsfallet.

Beskjeden kom brått på for alle.

For tredje gang på halvannet år fikk Bjørn Martin og familien beskjed om at det ikke var mer legene kunne gjøre.

- Det blir aldri noe lettere å få den beskjeden. Det er like tungt hver gang, forteller Ingvild.

- Man blir aldri forberedt. Det er ikke noe å forberede seg på. Man håper jo i det lengste, sier Bjørn Martins lillebror Jan.

Det rasler i en legokasse fra sofaen hjemme i Lørenskog. Lille Julie sitter og bygger med onkel Jan Hallvard Larsen.

Bjørn Martin skal ha kastet seg over telefonen og sendt melding til nære og kjære da han fikk dødsbeskjeden.

I dagene som fulgte var det alltid noen innom rommet hans på Ahus for å ta farvel.

- Han satte veldig pris på alle som kom på besøk. Han følte at han hadde betydd noe.

Ingvild forteller at det etter at ektemannen døde stort sett alltid er familie hjemme hos dem på Lørenskog.

- Det er litt godt. At det ikke blir helt tomt her.

Bjørn Martins søster har hjulpet mye til med begravelsen, sånn at Ingvild kan fokusere på Julie.

Flere ganger bryter Julies barnelatter opp den alvorstunge stemningen.

For Bjørn Martin var den store sorgen å ikke skulle se dattera vokse opp. Å ikke være der når hun starter på skolen, står konfirmant, får sitt første barn og gifter seg.

- Han har vært så redd for at Julie skal glemme ham, forteller Ingvild.

Fra Julie til pappa

Omtrent hele Julies nesten fire år lange liv har vært preget av sykehusbesøk, medisiner og redsel.

- Når hun har tegnet familien har hun tegnet mamma, pappa, seg selv og medisiner, forteller Ingvild mens et smil brer seg om munnen.

Nå har Julie vært med å plukke ut gravplassen til pappa.

Julie plukket ut en grønn bamse til pappaen sin da han var innlagt siste gang.

Hun passet på at Bjørn Martin alltid hadde den med seg i sykesenga.

Da han døde lå bamsen klemt mellom armene og brystet hans.

Gruer seg til sommeren

Ingvild forteller at hun etter dødsfallet har gått på en slags «autopilot».

Hun har sendt meldinger til bekjente av ektemannen, overlevert arbeid til kollegene på jobben, organisert bisettelsen og tatt seg av datteren.

- Men jeg vet jo ikke hvordan det blir om en måned, to måneder, tre måneder.

- Sommeren tror jeg blir beintøff.