Herold

Jeg vil si litt om det å være sykemeldt. Det er et sårbart og utfordrende tema, og kanskje noe «vi sykemeldte» ikke tør eller ønsker å snakke så høyt om.

Jeg er helt enig i det Kave Rashidi skriver om at «Inviditets rolle spiller en viktig rolle». Jeg mener også at «vi som sykemeldte individer» har et ansvar for egen helse og hverdag, sykemeldt eller ei. Det jeg stiller spørsmål ved, og som treffer et sårt punkt hos meg, er hvorvidt vi blir dømt som late og unnvikende – som at vi frivillig ønsker å unnvike fra et samfunnsansvar, som det å ha en jobb er.

Svangerskapskvalme

Mellom linjene i debatten opplever jeg at jeg blir dømt. Hva som er grunnen til at man er sykemeldt, varierer jo selvsagt – men diskusjonen fra mitt ståsted er viktig å ta. Sykdom kan være det samme som å være ute av stand til å bidra. Jeg ble sykemeldt før jul grunnet hyperemesis. Hyperemesis er alvorlig svangerskapskvalme, og har satt meg ute av stand til å bidra – både på jobb og hjemme.

Jeg har en lege som har sett meg og forstått viktigheten av 100 prosent sykemelding. Jeg har hatt tillit til at legen min har nok erfaring og kompetanse til å avgjøre hvorvidt jeg skulle sykmeldes eller ei, og i hvilken grad. Hvordan skal jeg kunne jobbe, når jeg ikke får i meg næring og det lille jeg får i meg, kommer opp igjen?

Tid og rom

Det er ikke noe jeg har måttet forsvare, ei heller unnskyldt for mannen hjemme, eller kolleger på jobb. Samtidig har jeg hatt en arbeidsgiver som har gitt meg tid og rom til å komme meg til hektene igjen, som har vist forståelse for min krevende situasjon og har tålmodig ventet på meg til jeg var klar for å jobbe igjen. Nå, nesten tre måneder senere er jeg endelig forbi det verste og føler meg klar og motivert for å ta fatt på det nye året.

Vi har hårete mål for 2026, og at jeg nå kan bidra til å nå disse før jeg til sommeren går ut i perm, blir jeg lettet og motivert av. Kanskje nå mer enn noen gang fordi jeg vet hvordan det er å være nede for telling. Jeg tror at de aller fleste ønsker å fungere «normalt» – hva nå det er.

Vegret meg

Jeg tror at ingen i utgangspunktet ønsker å være sykemeldt. Jeg vegret meg for å skrive «Jeg er sykemeldt og svarer derfor ikke på mail» i autosvar på mailen min. Jeg ventet så lenge som mulig, tittet stadig innom innboksen i fare for å gå glipp av noen saker, og skrev til slutt «Jeg er for tiden fraværende» i frykt for at noen skulle tro at jeg var syk.

Selv om jeg hadde 100 prosent «god nok» grunn til å være sykemeldt, var det noe sårt og tabulagt med å skrive det, som at det da gikk opp for meg at jeg ikke kunne bidra på samme måte som før. Jeg tror det er menneskelig å kjenne på svakhet i slike situasjoner. Vi vil jo bare fungere optimalt som «alle andre».

Jeg er takknemlig for å ha en fastlege som har støttet og samtidig oppmuntret meg. Jeg er også takknemlig for å ha en arbeidsgiver som har vært raus og tålmodig. Det er nok mye av grunnen til at jeg nå med kropp og sjel, sakte, men sikkert kommer meg tilbake til hverdagen igjen.

2026 – bring it!