Bomberegn og det iranske folket
De som forsvarer USAs og Israels angrep pÄ Iran, bÞr stille seg et grunnleggende spÞrsmÄl: forstÄr de hva de faktisk forsvarer?
Ikke bare dette angrepet, men logikken det hviler pÄ? At stormakter kan slÄ til mot en suveren stat uten folkerettslig grunnlag, og at dette skal normaliseres som akseptabelt for Ä felle et sittende regimet.Dette er slett ikke et brudd med den vestlige kolonialismens historie, men dens ekstensjon. Logikken om at «siviliserte» makter har rett til Ä intervenere, omforme og straffe stater i det globale sÞr, har aldri forsvunnet. Hvilken verden bygger vi nÄr vi godtar dette premisset?
ForstÄelig
Og til de som hilser angrepene velkommen med lettelse eller triumf: hva hilser de egentlig velkommen? MilitÊre mÄl treffer sjelden bare militÊre mÄl. Sivile dÞr. Det er ikke en uheldig bivirkning. Det er en forutsigbar konsekvens, og en del av regnestykket.Her er det verdt Ä dvele ved noe: mange som jubler, bÊrer pÄ et hat og en aversjon mot regimet i Iran som er altoppslukende, og det hatet er legitimt og forstÄelig. Et undertrykkende teokrati som fengsler, torturerer og henretter egne borgere, fortjener ingen beskyttelse. Et slikt regime er ikke kun politisk undertrykkende. Det er primÊrt sett eksistensielt undertrykkende som undergraver selve eksistensgrunnlaget: det mangfoldet av valg, roller og muligheter som gjÞr et menneskelig liv til dette livet og ikke et annet. Det er nettopp derfor motstanden mot regimet har vÊrt sÄ intenst, sÊrlig blant kvinner og unge, som har kjempet iherdig for retten til Ä vÊre uavsluttede, til Ä bli til pÄ egne premisser.
Helsvart fiende
Men her bÞr det helles kaldt vann i blodet: et hat som er totaliserende, mister evnen til Ä opprettholde et konsekvent skille. Det klarer ikke lenger Ä holde fra hverandre regimet/makthavere og nasjonen, folket og den sivilisasjonen de har tatt som gissel.Og dette er det onde objektets logikk: nÄr fienden er gjort helsvart, absorberes alt, ogsÄ de menneskene som lever under fienden, ogsÄ den historien og kulturen som strekker seg Ärtusener tilbake. Det gode og det onde objektet kollapser til ett, og da blir ogsÄ sivile tap tÄlelige, ja, sÄgar rettferdiggjort (mÄlet helliger middelet). Og nettopp dét er en svÊrt betenkelig bevegelse, som vi bÞr gjenkjenne i oss selv.
Etisk lakmustest
SpÞrsmÄlet er jo: hvis vi applauderer et ulovlig angrep som dreper uskyldige mennesker, er vi villig til Ä bÊre den logikken helt ut? Hva om et av disse uskyldige ansiktene tilhÞrte vÄrt eget barn, ville entusiasmen holdt seg? Det er en etisk lakmustest. Den privilegerte distansen som gjÞr det lett Ä godta andres tap, forsvinner nÄr tapet blir vÄrt eget. Den distansen bÞr vi vÊre Êrlige om, og spÞrre oss hva den egentlig tillater oss Ä neglisjere, og dermed forsvare.For Ä si det kontant: Det iranske folkets frihet er deres eget prosjekt. VÄr oppgave er Ä ikke stÄ i veien for det.