Kanskje er det ikke typisk norsk å være god. Kanskje er det typisk norsk å tro at vi er det?

Norge liker å se på seg selv som en fredsnasjon. Et lite land med stor moral. Et land som snakker der andre skyter. Dette selvbildet ble befestet på 1990-tallet med Oslo-avtalen.

Norge ble fremstilt som en brobygger i Midtøsten. Vi lærte å være stolte. Vi lærte å tro at vi var annerledes.

Det passet godt med ordene til Gro Harlem Brundtland, som sa at «det er typisk norsk å være god». Setningen ble en del av vår nasjonale selvforståelse. Men fredsnasjonen ble mer et selvbilde enn en realitet.

Deltok i bombingen av Kosovo

Oslo-avtalen førte ikke til varig fred. Den førte ikke til en palestinsk stat. Konflikten fortsatte, bosettingene økte, og avstanden mellom partene ble større. Likevel holdt Norge fast ved rollen som fredsnasjon – rollen syntes viktigere enn resultatet.

I 1999 deltok Norge i Nato-bombingen av Kosovo med F-16-fly. Vi som har levd en stund husker alle bildet av statsminister Kjell Magne Bondevik, paradoksalt nok fra Kristelig Folkeparti, som sto og vinket farvel til flyene som skulle bombe mål i Kosovo. Operasjonen ble omtalt som humanitær. Kirurgisk bombing, vennligsinnede bomber – for dem som ble rammet var det like fullt krig.

Bombet Libya

I 2011 deltok Norge i bombingen av Libya under Jens Stoltenberg. Intervensjonen ble begrunnet med behovet for å stanse en utvilsomt brutal leder, som myrdet sine motstandere. Lite ble sagt om hva som ville komme etterpå. I dag fremstår Libya som et land preget av ustabilitet og splittelse. Et land i ruiner.

Før krigen hadde landet gratis utdanning på alle nivåer, gratis helsevesen, boligsubsidier og mulighet for studieopphold i utlandet finansiert av staten. Sosiale tjenester dekket barneomsorg og eldreomsorg, og kvinner hadde relativt høy deltakelse i arbeidslivet og fri tilgang til helsetjenester.

Mellom disse operasjonene deltok Norge også i Irak og Afghanistan. Begrunnelsene var demokrati, stabilitet og sikkerhet. Resultatene er omstridte, og de menneskelige og økonomiske kostnadene har vært store. Likevel omtaler vi oss fortsatt som fredsnasjonen.

Når vi i dag ser bildene fra Gaza, ser vi en konflikt der sivile betaler den høyeste prisen. Språket vi bruker former forståelsen. Når Israel stjeler land fra palestinere så kalles de bosettere. Når palestinere forsvarer eiendommene sine så kalles de ofte for terrorister.

Ordene avgjør hvem som fremstår som legitime – og hvem som reduseres til trusler. Tidligere statsminister Kåre Willoch var blant dem som tydelig kritiserte israelsk politikk og mente at overgrep måtte kalles overgrep, også når det var politisk ubehagelig. Den typen tydelighet er mindre fremtredende i dag.

Kielland-etterlatte venter på oppgjør

Samtidig bevilger Norge enorme summer til internasjonale formål. Gjennom Nansen-programmet er det vedtatt støtte til Ukraina på over 200 milliarder kroner over flere år. Lidelsene der er reelle, og behovene store. Spørsmålet er ikke om vi skal bidra – men hvordan prioriteringene våre fremstår samlet.

Her hjemme møter vi et annet språk: For Rogaland gjelder dette for oljepionerene, etterlatte etter Alexander Kielland-ulykken som må vente på sine oppgjør. Vi har kommuner som kutter i skoler og kulturtilbud, svømmehaller stenger, biblioteker reduserer åpningstider.

Forebyggende arbeid innen rus og psykisk helse presses tilbake. Eldreomsorgen måles i minutter og eldre sitter i bleier. Når det gjelder sykelønn, advares det mot kostnader på rundt 75 milliarder kroner. Når det gjelder militær støtte og internasjonale operasjoner, finner vi rom for langt større beløp.

Riksrevisjonen om Kielland-ulykken: Myndighetene hadde ikke hovedansvaret

Store beløp med lite kontroll

I tillegg har flere nyere hendelser vist at store beløp internasjonalt kan bevege seg med lite kontroll. Diskusjoner rundt blant annet Børge Brendes, Thorbjørn Jaglands, Monica Juuls og Terje Rød Larsens roller i pengebruk og organisasjonsstyring illustrerer hvordan statlige midler til internasjonale formål noen ganger kan administreres løst, uten at det får tilsvarende kritisk oppfølging som når det gjelder velferd hjemme.

Dette forsterker inntrykket av ulik prioritering og manglende ansvar. For mange fremstår det som et paradoks.

Bak alt dette ligger handlingsregelen. Den sier at vi over tid skal bruke rundt tre prosent av Statens pensjonsfond utland. Regelen presenteres som ansvarlig og nødvendig – nesten som en naturlov. Men handlingsregelen er et politisk valg. Den tolkes strengt når det gjelder kommuneøkonomi og velferd. Samtidig viser praksis at det finnes fleksibilitet når viljen er sterk nok. Det er her avstanden mellom folk og politiske prioriteringer oppstår.

Oljefondet forvalter verdier på over 20.000 milliarder kroner. Samtidig opplever mange at det ikke finnes midler til grunnleggende tjenester i eget lokalsamfunn. Hadde dette vært en rik familie som behandlet sine barn på en slik måte, ville de ha mistet omsorgsretten prompte.

Norge er ikke først og fremst en fredsnasjon

Spørsmålet er derfor ikke bare om vi er en fredsnasjon. Når milliarder kan mobiliseres raskt til krig og internasjonale operasjoner, mens eldreomsorg, rusbehandling og psykisk helse må «effektiviseres», handler det ikke bare om økonomi. Det handler om prioriteringer.

Norge er ikke først og fremst en fredsnasjon – men en nasjon som kombinerer militær makt, økonomisk styrke og moralsk retorikk.