Herold

Banevokter Ivar Gunnar Lia har et sterkt engasjement for regionen vår, og i sitt debattinnlegg treffer han spikeren på hodet på ett viktig punkt, og jeg er helt enig: Vi har blitt lovet både det ene og det andre i flere omganger, og han retter skytset mot politikere fra mitt parti som han mener har stukket av fra disse løftene.

Arbeiderpartiet føyer seg inn i rekken med partier som ikke har levert. Det er en frustrasjon jeg forstår utmerket godt. Sannheten er at et bredt flertall på Stortinget, gjennom flere regjeringer, har lovet denne regionen et fellesprosjekt det har vist seg at de ikke klarer å finansiere. Verken i tider med romslige budsjetter (Solberg-regjeringen), eller når rammene strammer seg til (Støre-regjeringen). Vi kan velge å fortsette å stå på barrikadene og kreve at gamle løfter holdes, eller vi kan ta inn over oss den økonomiske virkeligheten og lete etter løsninger som faktisk lar seg bygge. Jeg forsøker meg nå på det siste.

Å framstå samlet tryller ikke fram penger

Lia viser til fellesprosjektet K5 (Arna–Stanghelle) og rådet de ga oss: «Snakk samme språk». Det er et godt råd. Men hva hjelper det at vi snakker samme språk, dersom språket vi snakker ikke er en del av den samtalen alle andre fører? For slik jeg ser situasjonen, leter verken storting eller Regjeringen etter store prosjekter de kan bruke litt ekstra penger på nå, tvert imot!

Lia advarer mot å splitte prosjektet. Han peker på at det vil gi en merkostnad for veien alene på 20–30 prosent, og at vi vil gå glipp av millioner av kubikkmeter med stein fra jernbanetunnelen som ellers kunne blitt brukt i fellesprosjektet. På papiret og i en ideell verden har Lia helt rett. En samlet utbygging gir de beste synergiene. Men vi lever ikke i et regneark, vi lever i en hverdag der folk risikerer livet på E16.

Jeg vil også advare mot å splitte prosjektet helt, for jeg tror det er gode synergier i Ringeriksporteføljen. Men jeg mener det må være mulig å starte med veien innenfor rammene av fellesprosjektet.

Ved å strekke selve banebyggingen over en lengre periode, senker vi det årlige milliardtrekket på statsbudsjettet betraktelig. Dette gjør prosjektet langt mer spiselig for en stat som også har andre store investeringer. Det er nettopp viljen til å finne slike pragmatiske kompromisser som vil avgjøre om vi får bygget banen, slik at vi i framtiden raskt og enkelt kan velge tog framfor fly mellom landets to største byer.

For hva er prisen for å vente ti nye år på den perfekte, samlede løsningen? Hva koster det i tapte liv, utrygge skoleveier og næringsliv som stanger i kø? Hvis staten ikke tar seg råd til å bygge både jernbane og vei samtidig med fullt trykk, er det politisk uansvarlig å la E16 forbli en dødsvei bare fordi vi tviholder på at alt må skje på én gang.

Jeg heier på gode løsninger, men framfor alt heier jeg på en løsning som gir oppstart framfor stillstand.

Er det vingling å justere kursen?

Lia kaller mitt utspill for «vingling». For meg handler dette om realisme og ansvarlighet i en krevende tid. Jeg skal være den første til å innrømme at det ikke alltid er lett å se nøyaktig hva som er den rette veien til mål. Det finnes stemmer som ber regionen om å gi opp Ringeriksbanen og kun gå for veien, de skal vi vokte oss mot. Men vi må innse at staten ikke har levert, og at de med dagens rammer kanskje ikke vil levere en massiv, samlet utbygging i overskuelig framtid.

Vi kan selvsagt fortsette å kjempe for alt på en gang, men så langt har den strategien spilt fallitt og gitt oss null framdrift, for di man nettopp siden 2019 ikke har levert på lovnadene. Vi kan fortsette å krangle om hvem som har sviktet, eller vi kan justere kursen, starte med E16, og faktisk få spaden i jorda. For meg har ikke dette vært et enkelt valg, men det er et ærlig forsøk på å komme oss framover.

Stortinget har sagt at dette er et fellesprosjekt. Men hvorfor i all verden kan man egentlig ikke løse dødsveien gjennom Hole først, som første etappe av nettopp dette fellesprosjektet?

Kommentarfeltet er stengt