Herold

Det er beklagelig at sameforskning i nord låner begreper om urfolk som skaper avstand og gjør forsoning vanskeligere.

Astri Dankertsen, professor ved Nord universitet,og medlem i SV og NSR, skriver i et innlegg i nordnorske aviser at Norge fremdeles opererer innenfor en kolonial struktur, der økonomiske og politiske interesser veier tyngre enn urfolksinteresser.

Hun skriver også at statlige angrep på samiske landområder er noe som pågår i dag.

Siden dette høres spekulativt ut, er det nødvendig å utfordre Dankersten på det vitenskapelige grunnlaget for hennes konklusjoner. Hvilke metoder har hun anvendt?

Og siden hun skriver om samer i Norge som en kollektiv kategori, bør hun kunne forklare hvor de lever og bor, og hvem de er, disse samene som er utsatt for en kolonial struktur. Jeg ville ikke bli overrasket hvis det skulle vise seg at mange av dem slett ikke bor i Finnmark, men kanskje i Oslo, Bodø og Tromsø.

Stormfull forsoning

Men la nå det ligge i denne omgang.Som sitt sannhetsvitne anfører Dankertsen historikeren Patrick Wolfe. Hans teorier ble utviklet for å beskrive Australia og Nord-Amerika, der eksterne kolonister kom utenfra og utryddet eller fordrev urbefolkningen, og erstattet dem med en ny bosettingsbefolkning.

Urfolkene ble minoriteter i sitt eget land gjennom brutal vold, sykdom og systematisk eliminering. Det er denne historiske virkeligheten dette begrepet er laget for å beskrive.

Nord-Norge er ikke noe av dette. Vi er ingenting av det. Kysten vår har vært en etnisk smeltedigel i tusenvis av år – samer, kvener og norskættede har levd side om side lenge før noen av disse identitetene var faste kategorier. De etniske nordmennene i Nord-Norge er ikke innflyttere fra sør som fortrenger et urfolk. De er hjemme.

Samene er, som de fleste klartenkte personer allerede vet, slett ikke bare hetset, forpinte og undertrykte: Samer i Norge er verdens mest privilegerte urfolk målt i institusjoner, rettigheter og livskvalitet: Eget parlament, grunnlovsvern, språklover, konsultasjonsrettigheter, Finnmarksloven, og ILO 169-ratifisering. I tillegg til å være fullintegrert i det norske velferdssamfunnets helt unike og fantastiske utvalg av rettigheter og goder når det gjelder helse og utdanning. De manntallsførte samene er i tillegg Norges høyest utdannede befolkning.

At en professor i Bodø sammenlikner dette med australske aboriginere eller canadiske First Nations – der massiv fattigdom, marginalisering, høy fengselsrate, lav levealder er utbredt - er fullstendig meningsløst.

Det å anvende Wolfes dramatiske rammeverkpå norske samer er ikke bare historisk helt feil – det er destruktiv, identitetspolitisk importvare. Professor Astri Dankertsen tar den dypt ulykkelige sjebnen til australske aborigineres og canadiske First Nations' generasjonstraumer, og misbruker dette til å gjøre et folk med grunnlovsvern, eget parlament og egne landrettigheter til et offer som fremdeles, i 2026, angivelig lever i en koloni.

Det hjelper ingen, minst av alle samer selv, at statsansatte forskere og professorer i Nord-Norge villeder allmennheten på denne måten, og dermed opptrer som polariseringsmaskiner uten sidestykke.

For Dankertsen ser det ut til at majoritetsbefolkningens ubehag i møtet med denne påstanden ikke et problem, men en nødvendig drivkraft for ekte forsoning. Hun tar fullstendig feil. Når dette rammeverket fra fjerne himmelstrøk importeres ukritisk til Nord-Norge, blir den norske majoritetsbefolkningen i nord per definisjon betraktet som illegitime «settlere» – uansett hvor lenge familiene deres har bodd her.

Dette skaper ikke forsoning. Det skaper forbitrelse, og det gjør forsoning vanskelig. Kanskje til og med umulig.

Skjalg Fjellheim, bio

Jeg vil oppfordre de to universitetene i nordtil å reflektere litt rundt sine roller i det etnopolitiske landskapet i nord. Og kanskje vurdere sin egen bruk av importert, konfliktdyrkende teori som holder fiendebildene ved like. Dette kan man fint gjøre innenfor rammene av akademisk frihet.

Kunne man i stedet vurdere å lete etter historisk materiale og samtidsfortellinger som kan være limstoff i samfunnet? Kan ikke akademia også se etter det som binder oss sammen, ikke bare alt det som splitter og leder oss lengre fra hverandre?

Jeg tror mange har fått nok av virkelighetsfjern kolonisnakk.Hvis vi skal ha en fremtid sammen i nord, bør det være helt uinteressant hvem som var her først, for 6000 år siden, og hvem som eventuelt kom 2000 år senere. Vi er jo uansett stolte over vår rike, flerkulturelle historie.

Jeg er sikker på at vanlige samer i Norge synes de har så lite til felles med aborginere i Australia, at de vil takke høflig nei til de akademiske forsøkene på å importere offerstatus derfra.