Herold

Jeg har tidligere skrevet om psykisk helse, rus og manglende ettervern i Namsos kommune Derfor skriver jeg igjen i håp om respons fra lokalpolitikerne.

Ettervern kan være med på å redde mange liv og forebygge tilbakefall.

Hvorfor prioriteres ikke dette?

Fastleger som ikkehar tid eller kapasitet til pasientene sine, lange ventelister og pårørende som ofte står alene.

Selvmordstallene er høye, rusproblematikken øker. Vi vet at der ofte er i overgangsfasen risikoen er høyest for tilbakefall. Når ensomheten kommer. Økonomisk utrygghet kan velte hele lasset og mange havner mellom systemene eller utenfor.

Dette er ikke bare et helseproblem. Det er et stort politisk ansvar.

Når noen faller tilbake til rusen.

Når noen isolerer seg.

Når noen mister gnisten og håpet.

Det er dasystemet vi har burde fungere i praksis og hvordan vi som kommune møter personer i livets mest sårbare overgang.

Jeg har dessverre selv mistet flere venner i kommunen. Forskjellige liv, forskjellge historier, og årsaker. Jeg skal ikke spekulerer i hva som kunne vært gjort annerledes i enkelt hendelser.

Når vi mister flere unge mennesker i vårt lokalsamfunn, må noen tørre å stille ett overordnet spørsmål?

Er hjelpeapparatene godt nok rigget får å fange dem som står i fare for å falle utenfor stupet?

For at ordkan bli til handlinger vil jeg komme med noen konkrete elementer som kan styrke ettervernet i kommunen vår.

• En fast koordinator: Den har helhetsansvar i overgangsfasen. Ikke mange instanser og mange ulike personer å forholde seg til. En kontaktperson som må følge opp og sikre fremdrift til pasienten.
• Overgangsmøte før utskrivelse mellom hjelpeinstansenes: Møte mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen. Planen må være konkret: bolig, økonomi, arbeid og helsehjelp må være på plass før dem blir skrevet ut.
• Strukturert oppfølgning de første 6 månedene: Ikke bare «ta kontakt ved behov» oppfølgning må være planlagt i den mest sårbare fasen.
• Boplass: må være avklart før behandling avsluttes. Ikke minst at kommunen hjelper eller tildeler boliger i trygge omgivelser.
• Aktivitet og arbeid: tilgang på arbeidstrening og at ledere for ulike arbeidsplasser gir dem en sjanse. Rusfrie møteplasser. Ensomhet er en risikofaktor for vi alle mennesker søker tilhørighet.
• Støtte til pårørende: De trenger informasjon, veiledning av helsevesenet. Pårørende må også bli tatt på alvor og helsevesenet må ta imot innspill fra de som kjenner den berørte godt. Det er en vesentlig forskjell å være pårørende og prosjektleder i sitt eget familieliv.
• Ivareta pårørende: Som mister familiemedlemmer/venner til selvmord, rus eller annen sykdom. Fordi det er også i sorgen og tiden etter tapet det kommer en hverdag for dem også. Helsepersonell må være på og gi dem gode tilbud i form av samtaler eller bistå dem i det dem trenger akkurat der og da. Slik at de heller ikke faller ut av systemet.
• Lavterskel psykisk: Rask hjelp før situasjonen blir mer akutt og alvorlig.

Jeg vet atmange fagfolk i kommunen gjør en stor innsats. Og fortjener ros for jobben dere gjør. Dette er ikke kritikk til enkeltansatte. Dette er en utfordring til systemet og hva kommunen prioriterer.

Hvordan vil dere styrke ettervernet i 2026?

For hver gang vi mister noen, sitter familier med en livslang sorg. Det minste vi kan gjøre som samfunn er å stå sammen, dele erfaring med noen som sitter i samme båt som deg selv. Inkludere og vise empati som gode medmennesker.

Ettervern er ikkeen ekstra tjeneste. Overgangen mellom behandling og hverdag burde være trygge. Det er det som jeg tror er helt avgjørende om behandlingen faktis varer.

Kong Harald har sagt: «Det er i møte med det sårbare i oss selv og hos hverandre at vi viser hvem vi er»

Spørsmålet er hvemvil vi være som kommune.