Herold

Kvinnedagen 8. mars handler om likestilling. Men det handler også om hvilke yrker samfunnet velger å ta på alvor.

Som mannlig fylkesleder i Norsk Sykepleierforbund i Østfold leder jeg en organisasjon der de aller fleste medlemmene er kvinner. De jobber i helse- og omsorgstjenestene; på sykehjem, hjemmesykepleie, psykisk helse og på sykehus.

De har ansvar for liv, helse og trygghet til mennesker i noen av livets mest sårbare situasjoner.

Derfor reagerer jeg når løsningen på kommunenes utfordringer igjen foreslås å være å fjerne kompetansekrav i helse- og omsorgstjenestene.

I januar la Kommunekommisjonen frem sin rapport om en mer bærekraftig kommunesektor. Der foreslås det blant annet å gi kommunene større fleksibilitet gjennom å fjerne nasjonale kompetansekrav og innlemme øremerkede midler i rammeoverføringene.

Intensjonen er å gi kommunene større handlingsrom. Det er et mål vi deler. Men spørsmålet vi må stille oss er: Hvorfor er det nettopp i helse- og omsorgstjenestene kompetansekravene først foreslås fjernet?

Vi ser sjelden forslag om å redusere kompetansekrav i mannsdominerte sektorer.

Ingen foreslår å gjøre sertifisering i bygg og anlegg mer fleksibel. Ingen mener sikkerhetskrav i oljeindustrien bør mykes opp fordi det er mangel på arbeidskraft, selv det er en mer syklisk sektor og mangelen på arbeidskraft er mer konstant i helse- og omsorg. Når det gjelder arbeid med maskiner, konstruksjoner og teknologi er kompetanse en selvfølge.

Men når det gjelder arbeid med mennesker, blir kompetanse plutselig et spørsmål om fleksibilitet.

Det bør bekymre flere enn sykepleiere.

Kompetansekrav i helse- og omsorgstjenestene er ikke byråkrati. De er et vern. Et vern for pasientene, for kvaliteten på tjenestene og for tilliten til velferdsstaten. De er også et vern for de ansatte som hver dag står i krevende faglige vurderinger.

I Østfold er dette særlig viktig. Fylket har store levekårsutfordringer og en folkehelseprofil som gjør behovet for helsetjenester større enn mange andre steder i landet. Samtidig vet vi at kommuneøkonomien er presset, og at mange sektorer kjemper om de samme midlene.

Da blir nasjonale kompetansekrav og tydelige prioriteringer enda viktigere. Uten slike rammer øker risikoen for at kvaliteten på helsetjenestene varierer etter kommuneøkonomien, ikke etter innbyggernes behov.

Som mann i en kvinnedominert sektor gjør dette også noe med hvordan jeg ser likestillingsdebatten. Kvinnedagen handler ikke bare om lønn og representasjon. Den handler også om hvilke yrker vi verdsetter, og hvilke krav vi mener er nødvendige.

Når arbeid med maskiner krever tydelige sertifiseringer, men arbeid med mennesker kan gjøres mer fleksibelt, sier det noe om hvilke oppgaver samfunnet tillegger størst verdi.

Å fjerne kompetansekrav løser heller ikke mangelen på helsepersonell. Vi trenger flere sykepleiere, ikke lavere krav til kompetanse. Løsningen er å investere i utdanning, fagutvikling og arbeidsforhold som gjør at flere kan og vil bli i yrket.

På kvinnedagen bør vi stille et enkelt spørsmål: Hvorfor behandles kompetanse i noen sektorer som en selvfølge, mens den i helse- og omsorgstjenestene oftere blir gjort til et spørsmål om fleksibilitet?

Arbeid med mennesker fortjener minst like sterkt vern som arbeid med maskiner.

Gratulerer med kvinnedagen!