Herold

Bengt Albrigtsen var bare 16 år da det skuddene smalt rundt supertankeren han seilte med. Arild Einar Syvertsen sliter fortsatt med traumer etter krigsseilasene.

Oppsummering 'Kort oppsummert'

Den pensjonerte sjøkapteinen Arild Einar Syvertsen fra Halden vet så altfor godt hvordan det er å seile et tankskip i Gulfen mens krigen herjer.

Bilder av skip i brann som vi igjen får fra krigen i Midtøsten i disse dager, bringer fram ubehagelige minner fra hans egen tid som krigsseiler i området.

Konsentrasjonen

Kaptein under Gulfkrigen

I over 20 år slet han med konsentrasjonsproblemer, men han ante ikke hva som forårsaket dem. Han gikk til sjømannslege hvert år for å fornye helseattesten, men ingen fant ut av problemene, og til slutt ble alt bare verre og verre.

Da han var 64 år gammel valgte han å pensjonere seg, lettet over å ha kommet i mål uten å bli ufør.

Problemet forsvant imidlertid ikke med pensjonisttilværelsen. Syvertsen tok sommerjobber som avløserkaptein, blant annet på passasjerbåten Henrik Ibsen, men kjente at han etter hvert ikke lenger turte å dra på jobb.

Han følte seg ikke klar i hodet. Han sier selv at han begynte å rote mer og mer, og prøvde iherdig å skjule vanskene sine for omgivelsene.

Vendepunktet kom da han kjørte bilen over en midtrabatt og fortsatte på venstre side av veien; da innså hans kjæreste Øydis at han ikke var frisk.

Fryktet demens

Begge fryktet han var i ferd med å utvikle demens.

Hendelsen i trafikken førte Syvertsen inn i et omfattende medisinsk utredningsløp. Legene tok problemene på stort alvor og gjennomførte flere hjerneskanninger. Han ble undersøkt svært grundig på sykehuset, deriblant i to omganger på geriatrisk avdeling.

Men testene ga et overraskende resultat. Syvertsen scoret uvanlig høyt på hukommelsestestene.

Legen ga ham beskjeden: – Det er ikke noe galt med hjernen din. Den er frisk og fin.

Et vepsebol av krig og livsfare

Som ung mann hadde Syvertsen blitt kalt inn til rederiet i Oslo og tilbudt jobben som kaptein på en «fin skute». Det han etter hvert fikk vite, var at skipet «Havfrost» skulle inn i den krigsherjede Persiabukta (Gulfen). Kapteinen hadde benyttet seg av sin rett til å nekte å seile inn i de krigsherjede områdene.

Syvertsen hadde nettopp etablert seg med hus til 17 prosent lånerente, og han hadde kone og et barn.

Det var tøffe tider i sjøfarten og ikke alltid like lett å få jobb. Flere rederier hadde gått konkurs. Først ville han takke nei til oppdraget, men da fikk han beskjed om at oljeselskapet ville bryte kontrakten dersom skipet ikke seilte.

Uten kontrakt ville båten bli lagt i bøye, og Syvertsen ville stå uten arbeid. Syvertsen mente derfor at han ikke hadde noe valg. Det var bare å reise av gårde.

Kunne ikke hjelpe

Seilasene i krigssonen var preget av konstant fare. Skipet seilte mørklagt med slukte lanterner og radiotaushet for ikke å bli oppdaget av iranske styrker, som angrep med alt fra krigsskip, mindre hurtiggående båter med maskingevær og utskyting av granater og jagerfly med varmesøkende raketter.

I tillegg var det angrep fra helikoptre med både bomber og raketter.

Syvertsen husker spesielt en natt da en annen båt i nærheten ble angrepet. Hele himmelen var full av lys, gnister og smell. Båten sendte ut «Mayday» «Mayday» «Mayday», men Syvertsen kunne ikke svare.

– Hvis jeg svarer nå, røper jeg hvor vi er, tenkte jeg.

– Vi var jo mørklagt. Jeg måtte tenke på oss om bord, sier kapteinen. Han forteller at dette er noe som har plaget ham i ettertid.

Miner i vannet

Farvannet var også fullt av faste og drivende miner, og Syvertsens skip fraktet enorme tanker med flytende ammoniakk – en giftig og etsende last. Rederiet fortalte ham at dersom en mine sugde seg inn til skutesiden og smalt, ville sjokkbølgen blåse toppen av tanken og spyle den dødelige ammoniakken over hele skipet.

– Da ville vi vært ferdige, vi som var om bord i båten. Det er ingen gassmasker som klarer å ta det, forklarer han.

Syvertsen gikk med kikkert for å speide etter miner, vel vitende om hva et treff ville innebære.

– Kanonføde

Ifølge Syvertsen krevde storsamfunnet at energiflyten ut av Gulfen ble holdt åpen for å hindre at den vestlige økonomien raknet. For å oppnå dette ble sjøfolk sendt inn i det Syvertsen beskriver som rene krigssoner.

– Sånn var verden den gangen. Vi ble sendt inn i krigen, sier han.

Han forteller hjerteskjærende historier, blant annet om en 14-åring hjemme i Norge som tok imot telefonen på 17. mai om at faren aldri kom hjem igjen. Båten han var på ble overtent og alle omkom.

Skrev bok

Syvertsen pratet med ham da han skrev boken «Norske sjøfolk i krig og terror. Gulfkrigen 1980-1988».

Sjøfolkene som kom hjem fra krigen fikk ingen hjelp, noe som førte til store lidelser i form av blant annet alkoholisme, selvmord og ødelagte familier.

Arild Einar Syvertsens egne traumer forverret seg betraktelig da han i voksen alder begynte å forske på dette og holde foredrag om de glemte krigsseilerne.

I tillegg til personlige opplevelser, forteller han at traumene ble forverret av alle de grusomme skjebnene han fikk høre om fra andre sjøfolk da han begynte å skrive om denne krigen.

– Jeg intervjuet så mange sjøfolk. Jeg gravde meg ned og fikk mer og mer problemer, erkjenner han i dag.

– Skjøt rundt skipet

En av dem som seilte allerede fra januar 1981 var den da 16 år gamle haldenseren Bengt Albrigtsen. Onkelen hans, Bjørn Pettersen, hadde allerede seilt på gasstankere i noen år.

Dette førte til at han valgte samme vei, og han tok først et halvt år på sjøguttskole i Kristiansand før han reiste direkte ut for å jobbe på sjøen som 16-åring.

Det ble en tøff start for førstereisgutten fra Halden om bord i tankbåten T/T «Havdrott». Første havn var Kharg Island. Her var det skyting rundt skipet.

– Vi hørte prosjektiler lande i vannet rundt båten. Vi måtte seile i mørket med svakt lys fra lommelykter for å unngå at de skulle se oss og treffe oss, forteller Bengt Albrigtsen.

For noen dager siden holdt Arild Einar Syvertsen et foredrag i Fredrikshalds Sømandsforening om norske sjøfolk under Gulfkrigen. Foredraget var fullsatt, og Bengt Albrigtsen var på plass.

Nektet å gi opp kampen

Da Arild Einar Syvertsen endelig fikk diagnosen posttraumatisk stresslidelse, ga terapeuten ham to valg: Enten måtte han legge lokk på krigen for godt, eller så måtte han eksponere seg for det. For Syvertsen er valget klart, han fortsetter med foredrag.

– Jeg akter ikke å gi slipp på det, for det er for viktig for meg å holde på med det. Jeg har jobbet med det i 15 år.

Han har reist kysten rundt, besøkt alt fra små tettsteder til Litteraturhuset og Operaen i Oslo, for å gi de glemte sjøfolkene en stemme. Selv om foredragene av og til har vært tøffe, har han fortsatt.

Fullsatt i Halden

Tirsdag kveld denne uka fortalte han om sine egne traumer fra krigen under et fullsatt foredrag i Fredrikshald Sømandsforenings lokaler i Hagegata. Her var det tidligere sjøfolk og familiene deres, som ville ha med seg hva familiemedlemmene deres har vært med på under seilasen i Gulfkrigen.

For Arild Einar Syvertsen ble foredraget en seier i seg selv.

– Jeg klarte å holde foredraget i halvannen time uten hjelpemidler. Alt var i hukommelsen. Jeg ser på det som et under, sier Syvertsen.

Ut på sjøen i sommer

Å få en forklaring på de kognitive problemene har hjulpet ham enormt. Forståelsen av at det ikke var demens, men kroppens reaksjon på påkjenninger og andres lidelser, har gjort at han nå endelig opplever bedring.

Han har nylig kjøpt seg en ny seilbåt som han håper å bruke i sommer, og han føler at hukommelsen fungerer langt bedre.

– Jeg er i ferd med å bli bedre, forteller han med et smil.

– Jeg er på rett vei. Det sier alle som kjenner meg.