Herold

Takk til Yngve Rekdal, beitegranskar NIBIO, for hans gode innlegg i GD den 2. mars om beite og artsmangfold – et innlegg vi synes fortjener noen tanker og spørsmål til oppfølging.

Biologisk mangfald – trengs det beitedyr?

Ja, det stemmer at noen av de mest artsrike naturtypene i Norge er blitt til gjennom lang tids beite og slått. Og ja, gjengroing truer en del av dette mangfoldet og nisjene for det, og vi er sikre på at vi er enige om at mer beite – eller beite overalt – ikke er en løsning alle steder. For beite er ikke en slags nøytral naturkraft som bare «ordner opp». Beite kan være, og er det kanskje menge steder også, et kraftig inngrep i naturen. Derfor tror vi det er viktig at vi også snakker om kostnadene ved beite, ikke bare fordelene.

Det er flere naturtyper som ikke er skapt av beite – naturtyper som faktisk kan ta skade av det. Myr, kystlynghei, høyfjellshei og sårbare fjellområder tåler ikke ubegrenset tråkk og beitetrykk. Skadene som følge av jordpakking, erosjon og avrenning i bratt terreng og på grunt jordsmonn kan skape langvarige skader. Kan vi være sikre på at naturen alltid «retter seg opp igjen» når trykket blir mindre?

Og hva skjer med artsmangfoldet over tid? Beitedyr spiser ikke tilfeldig. De favoriserer ofte robuste grasarter, mens mer konkurransesvake planter taper. Kan resultatet i noen tilfeller bli mer ensartet vegetasjon – altså mindre mangfold, ikke mer?

Vi snakker gjerne om «mosaikk» i landskapet. Men denne «mosaikken» er ikke tjenlig for alle. Mange insekter og planter er avhengige av urørt vegetasjon, busksjikt (busker og lave trær som befinner seg mellom områder med urter og gras og der trær dominerer), død ved og naturlig utvikling. Hvis stadig mer skal holdes åpent kan det bli store problemer for disse artene.

Så er det dette med gjødsling. Møkk fra beitedyr blir ofte fremstilt som bare positivt. Men ekstra næring favoriserer nitrogenelskende arter. Flere av våre mest truede planter er nettopp knyttet til næringsfattige forhold. Når både husdyr og langtransportert forurensning øker nitrogenbelastningen, bør vi ikke da være litt mer varsomme?

Og hva slags beite snakker vi egentlig om når vi snakker om beite? Historisk seterdrift innebar færre dyr, større variasjon og ofte i kombinasjon med slått. Dagens beitenæring foregår under helt andre økonomiske rammer, ofte med større flokker på mer avgrensede områder. Vi tror ikke det er rimelig å likestille dette med det gamle «høstingslandskapet».

Det sies sjelden mye om klima- og karbonperspektivet i forbindelse med beiting. Gjengroing og naturlig skogutvikling binder karbon og kan styrke økosystemenes robusthet. Vi tror ikke det alltid er riktig å holde store arealer permanent åpne. Bør vi ikke noen steder bare la naturen få lov til å gå sin gang?

Og så det evige spørsmålet om rovdyr. Rovdyr fremstilles ofte som et problem for mangfoldet. Men rovdyr er jo en naturlig del av økosystemene og av mangfoldet. De skaper dynamikk og påvirker balansen mellom arter. Er det biologisk mangfold som er problemet, eller er det en bestemt næringsmodell som utfordres?

Artsdatabanken dokumenterer at mange truede arter er knyttet til kulturbetingede naturtyper. Det er viktig. Men det er tvilsomt om løsningen er mer beite overalt. Kanskje det betyr at vi må drive målrettet skjøtsel der disse naturtypene faktisk finnes, og la andre områder utvikle seg friere?

Biologisk mangfold handler om variasjon. Kanskje må forvaltningen også gjøre det? Noen steder trengs mer beite. Andre steder mindre. Noen steder bør vi kanskje gjøre minst mulig.

Utfordringen er kanskje ikke å velge side i en slags kamp mellom beite og gjengroing. Utfordringen er å erkjenne og arbeidet etter at begge deler kan være riktig – og feil – avhengig av sted, omfang og intensitet.

Så – trenger biologisk mangfold beitedyr? Ja – noen steder. Nei – ikke overalt. Og definitivt ikke ukritisk. Vi tror at vi kan og bør enes om følgende enkle utgangspunkt: Riktig beite på riktig sted kan styrke biologisk mangfold, men feil beite kan svekke det.