Herold

Flere sentrale aktører i Lillehammer uttrykker sterk støtte til et nytt OL. Blant de mest positive finner vi lokale toppolitikere, Lillehammer Næringsforening, Lillehammer handelsstand og GDs redaksjonelle ledelse. I debatten gjentas en rekke påstander, blant annet:

«Et OL på Lillehammer vil bidra til å finansiere fremtidens velferd» (GD, leder 23.2).

«Ringvirkningene av OL i 1994 var uvurderlige» (Hanne Alstrup Velure, GD, 6.3).

«Et OL gir retning og tempo for nødvendig næringsutvikling» (Eli K. Saastad, GD, 13.2).

«Vi gleder oss til et OL i økonomisk balanse» (ordfører Hans Olav Sundfør, GD, 6.3).

«Reiselivet hadde ikke vært det samme uten OL» (Tom Martin kJ. Hartviksen, Nettavisen 21.2).

«Et nytt OL vil bidra til et nyskapende næringsliv» (Geir Bjørke).

«Et OL gir løft for næringslivet og grønn innovasjon» (Kristian Strandli Owren, GD, 6.2).

Listen kunne vært lengre, men argumentasjonen er tydelig: Et nytt OL fremstilles som økonomisk lønnsomt, som en kilde til turistvekst, næringsutvikling, innovasjon og tryggere velferd.

Problemet er at dette ikke stemmer. Anekdoter brukes her som om de var dokumenterte fakta, og enkeltopplevelser blåses opp til generelle sannheter. En fjær blir til ti høns.

Slike påstander kan engasjere og begeistre – men de egner seg dårlig som grunnlag for store samfunnsøkonomiske beslutninger.

Forskningen på olympiske leker etter andre verdenskrig er omfattende, og konklusjonene peker i samme retning:

Ingen arrangør har realisert de samfunnsøkonomiske gevinstene som ble lovet i søknadene.

OL har vært store folkefester, men uten varige økonomiske ringvirkninger.

Det finnes ingen dokumentasjon på at OL skaper nye turistmål eller permanent økt turisme – tvert imot viser de fleste analyser at OL kan være et tapsprosjekt for reiselivet. Albertville omtaler derfor ikke lenger sitt OL som et salgsargument.

Selv Lillehammer-OL innfridde kun sportslig; de næringsmessige forventningene ble ikke oppfylt, det ga ingen varig turisteffekt og regionens næringsstruktur endret seg lite, null omdømmeeffekt.

De fleste OL-arenaene har gått med underskudd i årene etter OL, og mange er solgt, revet eller tatt over av private aktører for mer bærekraftig bruk.

Det finnes ingen dokumenterte omdømmeeffekter. Byer som forbindes med vintersport i dag, var allerede sterke reisemål før de arrangerte OL.

Da gjenstår spørsmålet: Hvorfor fortsetter man å spre påstander som ikke stemmer med tilgjengelig kunnskap – kun et tastesøk unna?

En mulig forklaring er at bildet av Lillehammer-OL som «the best winter games ever» har fått en identitetsmessig betydning. OL har blitt et symbol på hvem vi ønsker å være: en attraktiv kommune med store arrangementer, aktivt kulturliv, et yrende byliv (stågata) og sterke reiselivsambisjoner.

Identitetspolitikk er krevende fordi det berører hvem mennesker opplever at de er, og hva som gir dem verdi, trygghet og tilhørighet. Å gi slipp på dette bildet kan oppleves krevende – selv om fakta peker i en annen retning.

Men nettopp derfor trenger vi en ærligere diskusjon om hvilke prioriteringer som gir størst samfunnsnytte for byens innbyggere og hvilke spor vi bør forlate.

Det betyr ikke at vi skal frigjøre oss fra historien vår, men at vi må tørre å supplere den med nye ambisjoner.

Et veikart for Lillehammer må bygge på dokumenterte effekter, realistiske økonomiske vurderinger og en forståelse av hva som skaper verdier.

Det er å rette blikket mot fremtidige muligheter og tørre å tenke stort.