Herold

Politisk redaktør Skjalg Fjellheim skrev 5. mars på Finnmarksdebatten at diskusjonen om parallellsamfunn knyttet til det samiske ikke lenger bør være fredet. Samtidig understreket han at terskelen for å løfte en slik samtale fortsatt bør være høy. Det er et klokt utgangspunkt.

Sametinget har krysset en grense med å utrede egen sameskatt i Norge

For i mange år har nettopp dette vært vanskelig å diskutere – også for undertegnede og Frp. Når spørsmål om utviklingen rundt Sametinget, autonomi eller maktutvidelser løftes, blir kritikken ofte møtt med sterke reaksjoner. Debatten vrir seg raskt fra politikk til polemikk og videre til påstand om «samehets».

Det har bidratt til å gjøre debatten mer betent enn nødvendig, og har nok også gjort at politikere og politiske redaktører til tider har tilnærmet seg spørsmålet med en viss unnfallenhet.

Men i et demokrati må det være mulig å diskutere konsekvensene av politiske forslag – også når de gjelder Sametinget og konsekvensene for Finnmark og andre områder.

Dette betyr ikke at man angriper samisk kultur eller identitet. Samiske språk- og kulturinstitusjoner mener jeg er viktige tiltak for å styrke og videreutvikle samisk språk og kultur. Institusjoner som Samisk høgskole, samisk teater og NRK Sápmi er gode eksempler på dette.

Utfordringen oppstår når utviklingen beveger seg fra kulturpolitikk til maktpolitikk. Et eksempel er debatten om en mulig «sameskatt», som jeg og flere andre har løftet. Beskatningsretten er et av statens mest grunnleggende virkemidler. Når et politisk organ begynner å diskutere en egen skatt knyttet til et identitetsbasert valgmanntall, er det naturlig at kritiske spørsmål oppstår. Mange opplever at man igjen er inne i sporet om en samisk parallellstat, samisk autonomi eller en «stat i staten».

På 16- og 1700-tallet opplevde mange samer i nord noe ganske spesielt: trippelbeskatning. Samiske samfunn kunne bli skattlagt samtidig av den danske kongen, den svenske kongen og den russiske tsaren. I 2026 kan det virke som denne historien er glemt når det nå foreslås en egen beskatning av samer til Sametinget.Hva er hensikten? Hvilket problem er det man forsøker å løse? Og hvilke konsekvenser kan det få for tilliten til samepolitikken? Slike spørsmål bør man kunne stille uten at debatten straks avspores av spørsmål om polemikk eller menneskesyn.

Bakgrunnen for mange av disse debattene går også lenger tilbake i tid. Da Norge ratifiserte ILO-konvensjon 169 om urfolks rettigheter i 1990, valgte vi en annen linje enn våre nordiske naboland. Norge er fortsatt det eneste landet i Europa som har ratifisert konvensjonen. Sverige og Finland har vurdert det flere ganger, men valgt å la være, blant annet fordi spørsmål om landrettigheter og ressurskontroll er juridisk kompliserte.

Sverige mente disse spørsmålene burde avklares før ratifisering. Norge gjorde det motsatte: vi ratifiserte først, og har siden forsøkt å avklare rettighetene gjennom lovgivning og domstoler. Finnmarksloven, Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen er alle en del av denne prosessen.

I ettertid kan man trygt spørre om ratifiseringen var et klokt valg. Finnmarksloven og Finnmarkseiendommen fremstår også som sand i dette tannhjulet.

Det er i spørsmål om arealbruk og naturressurser at debatten blir mest konkret. Gruveprosjekter, energiprosjekter og andre utbygginger i nord møter ofte konflikter mellom næringsutvikling, lokalsamfunn og samiske interesser.

Det er legitime interessekonflikter – men de viser også hvor komplisert balansen mellom rettigheter, utvikling og fellesskap kan være. Når det reises krav om samisk veto-rett, blir problemstillingen enda tydeligere, og opplevelsen av ønsket om en parallell struktur forsterkes.

Samtidig er det verdt å stille et annet spørsmål: Hva har utviklingen i samepolitikken faktisk bidratt med av økonomisk- og samfunnsutvikling i især de samiske kjerneområdene?

Eksempelvis har Karasjok og Kautokeino i lang tid hatt svak økonomisk utvikling og negativ befolkningsvekst. I mellomtiden har Sametingets budsjett økt kraftig. I dag forvaltes nær 800 millioner kroner over statsbudsjettet. Til tross for dette ser man de samiske kommunene stagnere eller gradvis avfolkes. Tiltakene fra Sametinget har i begrenset grad bidratt til økonomisk vekst i disse områdene. Da kan det også oppstå en oppfatning av at den samiske politiske eliten i større grad bygger institusjoner enn lokalsamfunn.

Spørsmålet her igjen blir for hvem de bygger disse institusjonene, og hvem de ønsker å styrke. Mange mener de kun styrker seg selv i forsøk på å utvikle enda større autonomi og derved kommer «stat i staten» inn som begrep.

Dette er ikke utelukkende et argument mot Sametingets eksistens eller formål – men et spørsmål om legitimitet og retning. Hvordan kan ressursene i større grad bidra til vekst og utvikling i de samfunnene som ofte trekkes frem som samepolitikkens kjerneområder, og nærområdene som påvirkes av dette?

Når slike spørsmål ikke kan diskuteres uten at debatten umiddelbart sporer av, svekkes også muligheten til å bygge tillit og respekt.

Derfor er Fjellheims poeng viktig. Hvis debatten om konsekvensene av politiske veivalg gjøres tabu, flyttes den bare over i mer polariserte rom. Avstanden mellom Sametinget og det øvrige samfunn blir bare større.

Det er ikke veien videre.

Veien videre må være en åpen og saklig diskusjon om hvordan samepolitikken utvikles innenfor rammen av den norske nasjonalstaten – ikke gjennom politiske krav som fremstår som en stat i staten. Hvordan kan samisk språk og kultur styrkes uten at det oppstår nye skillelinjer i samfunnet? Hvordan kan naturressurser forvaltes på en måte som både ivaretar rettigheter og skaper utvikling i nord? Og hvordan kan Sametinget bidra mer til økonomisk vekst i de samiske kjerneområdene?

Det er spørsmål som fortjener bedre enn stillhet – og langt mer oppmerksomhet enn stadig nye krav om større selvråderett.