Herold

Norge liker å fremstå som et foregangsland: vi forvalter naturen kunnskapsbasert, vi respekterer urfolksrett, og vi følger internasjonale avtaler. Men de siste årene har et annet mønster blitt tydeligere:

Når virkeligheten ikke passer med politikken, forsøker staten å endre virkeligheten – og kaller det «balanse».

1. mars leverte ekspertutvalget om rovvilt og samisk reindrift. Utvalget, bestående av juristene Jon Gauslaa, Geir Ulfstein og Christina Voigt, skulle vurdere Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen (vern av truede arter) og våre folkerettslige forpliktelser overfor samisk reindrift, samt forholdet mellom disse.

Utvalget er ikke nedsatt i et vakuum, men er en del av regjeringens «tiltakspakke for reindrift og energi», der rovvilt omtales som en faktor som «forsterker utfordringen» ved arealinngrep.

Dette er et nøkkelpoeng: Når staten vil bygge mer energi i reinbeiteområder, blir rovvilt gjort til et «avbøtende tiltak». Ikke fordi det løser arealproblemet – men fordi det kan gjøre det politisk enklere å fortsette arealpolitikken.

Fosen-dommen burde vært et veiskille. Høyesterett slo i 2021 fast at vindkraftutbyggingen krenket reindriftssamers kulturvern etter SP artikkel 27. Dommen handlet om rettigheter, areal og kumulative belastninger – ikke om rovvilt. Likevel har oppfølgingen i stor grad blitt en serie «tiltak» der man leter etter justeringer som ikke utfordrer hovedkursen: mer industri i naturen, mer press på reinens arealer, og mer fragmentering av beiteland.

I en slik politikk blir rovvilt et praktisk byttemiddel som kan «få landskapet til å passe til kartet».

Ekspertutvalgets rapport viser hvorfor dette er farlig. Den beskriver tydelig at reindriften rammes av arealinngrep som oppstykkes og akkumuleres. Den peker også på at soneforvaltningen – som skulle skape et tydelig skille mellom prioriterte rovviltområder og beiteområder – i praksis ikke er gjennomført. Overlappet er enormt i flere områder, med negative konsekvenser for både beitedyr og rovdyr.

Når staten først har laget et system der reindriften presses både av areal og av rovvilt i de samme områdene, skapes et politisk narrativ for å unngå å begrense inngrepene: «Rovvilttrykket må reduseres.»

Det er et alvorlig demokratisk og rettsstatlig problem når Norge møter urfolksrett ved å «kompensere» med naturuttak. Det rokker ved prinsippet i natur- og miljøretten: at naturtap ikke kan erstattes med symboltiltak, og at kostnadene ved naturinngrep må inn i planleggingen – ikke skyves over på arter som allerede er truet.

Miljødirektoratet har selv pekt på dette. I sin utredning om bestandsmål for gaupe og jerv anbefaler direktoratet ikke endringer i bestandsmål som kompensatorisk tiltak for energiutbygging, og fraråder reduksjon av nasjonale bestandsmål fordi alle de store rovdyrene er genetisk sårbare og dagens nivå ligger tett på et minimum. Dette er faglig nøktern risikoforståelse.

Norge står midt i en internasjonal tillitskrise. Bernkonvensjonens stående komité har åpnet sak om norsk ulveforvaltning. Det i seg selv er et varsko: Norges linje oppfattes ikke som uproblematisk. Likevel har norske myndigheter i praksis kommunisert at dette ikke nødvendigvis gir grunn til endring, og at vi allerede er innenfor. Dette er en velkjent strategi: Når kontrollen kommer utenfra, svarer man at praksis er lovlig – og fortsetter. Men internasjonale avtaler er ikke pynt. De er laget nettopp for å hindre at nasjonal politikk uthuler naturvernet når presset blir stort.

Og presset ER stort. Energiomstillingen, motorveier, hyttefelt, gruver og kraftlinjer tar areal bit for bit. I et slikt landskap blir store rovdyr ofte de første som «kan flyttes på» – fordi de ikke har forhandlingsmakt, og fordi rettighetene deres er enklere å overse i en politisk forlikskultur.

Det mest problematiske er at dette kan sette samiske interesser opp mot naturvernet – helt unødvendig. Som om urfolksrett og artsvern er et nullsumspill. Det er en politisk konstruksjon. Begge deler handler om forpliktelser staten allerede har påtatt seg: kulturvern og naturvern. Hvis staten virkelig vil harmonisere, må den begynne der den har størst styringsmulighet: i arealpolitikken. For areal er roten til både reindriftens krise og naturens krise.

Ja, rovvilt kan gi store tap i enkelte områder og perioder. Men det gir ikke staten et frikort til å drive «avbøting» gjennom mer uttak.

Bernkonvensjonen stiller krav om at uttak bare kan brukes når det ikke finnes andre tilfredsstillende løsninger, og at uttak ikke må true bestandens overlevelse.

Hvis regjeringen mener alvor med både reindrift og natur, må den gjøre det som faktisk monner: styrke ikke-dødelige tiltak der de virker, sikre reell overvåking og kunnskapsgrunnlag, og – viktigst – stoppe den kumulative arealutbyggingen som gjør reindriften stadig mer sårbar.

Fosen handler om mer enn et par vindkraftverk. Den handler om en grense: Når staten overskrider terskelen for kulturvern, er det ikke nok å «balansere litt» i etterkant. Da må staten endre kurs. Hvis oppfølgingen i stedet blir en pakke som gjør det lettere å fortsette utbyggingen – og hvor rovvilt blir forhandlingsmynt – da har vi ikke lært av Fosen. Da har vi bare lært hvordan vi kan omgå den.

Vi trenger en politikk som tåler virkeligheten, ikke en som forsøker å omskrive den. Naturtapet må stanses, og rettighetene må respekteres i praksis. Det betyr:

1. Arealinngrep må begrenses der de kumulative effektene er for store – ikke «kompenseres» ved å svekke naturvernet.

2. Rovviltforvaltningen må styres av internasjonale forpliktelser og økologisk levedyktighet, ikke av kortsiktige konfliktdempende grep.

3. Samiske rettigheter må ikke brukes som instrument for å presse fram en mer rovviltfiendtlig politikk – men som et krav om reell endring i arealforvaltningen.

Hvis regjeringen vil ha kartet til å stemme, må den tegne kartet på nytt – ikke sprenge landskapet.