Herold

Jeg går inn i hockeygarderoben på Holmen for andre gang denne mandagen. Den litt sjarmerende lukta av svette underbukser treffer meg i nesa. Jeg møter barn med tomme blikk. En far ber sønnen sin om å skjerpe seg. Han gråter etter to timer på Akademi, et tilbud for dem som vil satse ekstra på idrett fremfor vanlig SFO. Nå begynner klubbtreningen.

Han er syv.

Selv er jeg både far og trener. Jeg har flyttet hjem igjen til Asker, stedet jeg elsket å vokse opp.

Laget vårt trener tre ganger i uka. I tillegg kan man legge til tre ekstra gjennom det som kalles Akademi.

Mitt eldste barn trener minst én gang hver dag, med kamp i helgene. Noen foreldre synes sikkert jeg er klin gæren, med god grunn. Men mange gjør det samme.

Når jeg tenker tilbake på mine beste barndomsminner, var de annerledes. Vi møttes på løkka. Naboer og kompiser, eldre og yngre. Ingen kjegler. Ingen treningsplan. Bare en gjeng unger som spilte, kranglet, lo og fant på egne regler. Vi gikk ut om morgenen og kom hjem når det ble mørkt.

Men det er ingen på løkka lenger. Lokalbanene står tomme. Aktiviteten foregår på hovedbanen.

Organisert.

Etter vinter-OL har mobilen vært full av nasjonal patriotisme. Algoritmene drukner i sammenligninger: Johannes Høsflot Klæbo på størrelse med Michael Phelps.

Og klart jeg blir stolt.

Som om jeg ikke var stolt fra før, etter å ha fulgt blant annet Hovland, Ruud, Ingebrigtsen-brødrene og Bodø/Glimt.

Land som trodde det gikk isbjørner i Oslos gater, forsker nå på den norske modellen.

Reels til alle saker

Internasjonale medier peker på noen enkle prinsipper:

• lek
• allsidighet
• sen spesialisering
• lite selektering
• billig og tilgjengelig idrett

Fem punkter – i dag kan vi nesten stryke alle.

Det er mindre lek. Flere spesialiserer seg tidligere, ikke fordi de vil, men fordi de ikke har tid til flere idretter. Og for å bli «best» koster det plutselig mye mer.

Samtidig var det nettopp dette som gjorde oss gode.

Vi trente ikke mest.

Vi trente lenge.

Vi holdt på lengst.

Vi mistet færrest underveis.

Asker Skiklubb lot oss gå på ski om vinteren og spille fotball om sommeren.

Og ja. Jeg må også se meg selv i speilet. Dette handler ikke bare om systemet. Det handler om meg. Og om deg.

Ingen foreldre vil at barnet sitt skal stille bakerst i køen. Når andre melder seg på en ekstra akademidag, tenker jeg: to timer mer på is i uka.

Men for hva? Å vinne U8-kamper mot Frisk Asker?

Norge er ikke der vi er i dag ved en tilfeldighet. Modellen fungerte.

Sitat Audun

Sander Berge ble ikke skapt av et system som optimaliserte for syvåringer. Han hadde talent, driv og foreldre som la til rette. Men viktigst: Han vokste opp i et bredt miljø der mange var med lenge og ga hverandre motstand, støtte og vennskap.

For det er jo det som er poenget:

Hvis færre holder på lenge, blir fundamentet svakere.

Og når fundamentet blir svakere, blir også toppen mindre.

Så kanskje skal vi tenke oss om én gang til.

Når vi legger ut kjeglene.

Eller melder på akademitrening nummer to.

For han er fortsatt bare syv.

Her gjennomføres fotballtrening for 3-åringer

– I ferd med å bli en idrett for de privilegerte

Slik vil de ha flere unge inn i idretten