Herold

Tusen takk til Borghild, som lot seg intervjue i Avisa Nordland om hvordan det var for henne når søsteren fikk en alvorlig spiseforstyrrelse. Når noen deler av sine erfaringer kan det øke forståelsen og kunnskapen hos mange, men kanskje viktigst av alt er at flere kan kjenne seg litt mindre alene om sine opplevelser.

Vi snakker ikke så mye om søsken som pårørende, men min erfaring er at mange strever i sin rolle som bror eller søster. Søskenrelasjonen er for mange den relasjonen i livet som varer lengst og den kan farge hele tilværelsen. Å være pårørende kan få store konsekvenser for eget liv og helse, også for søsken.

«Det er vanskelig å konkurrere om oppmerksomheten når den jeg konkurrerer mot er en skikkelig syk bror», sa en gråtende ung jente til meg.

Søsken kan komme til å underkommunisere egne behov for å beskytte foreldre, eller foreldre kan være så «fanget» i situasjonen at de ikke klarer å gi nok omsorg og støtte til andre enn den syke. Dette handler ikke om at foreldre ikke bryr seg, men at rollen som pårørende kan være utmattende og preget av å være i konstant beredskap.

Søsken forteller meg om håndtering av kriser og store endringer i familiens roller når sykdom blir en del av hverdagen.

Mange barn og unge pårørende kan kjenne på mye uro, store følelser, streve med hukommelse og konsentrasjon, være klassens klovn eller den pliktoppfyllende eleven. Noen bærer på vonde hemmeligheter, strever med relasjoner eller å forholde seg til beskjeder. En av mine ønsker er at vi skal se forbi dette og være nysgjerrige på hva som kan ligge bak. Vi må legge til rette for at barn og unge får fortelle hvordan de har det. Da kreves det god tid og trygge relasjoner.

Mange familier har ting å stri med enten det er sykdom, rusavhengighet eller andre livsbelastninger. Mye av dette skjer innenfor husets fire vegger og mange strever alene med det de står i. Hva trenger søsken, foreldre, partnere, barn eller andre som er pårørende?

Kanskje alle trenger at vi som medmennesker og samfunn får en større forståelse rundt det å være pårørende over tid? Vi trenger å vite om sorgen, ensomheten, følelsen av å ikke strekke til, håndtering av kriser og hvordan det er å ha en kropp i konstant beredskap.

Alle trenger et sted å høre til, være en del av noe og kjenne på mestring.

Av og til trenger vi noen som bærer håpet når vi selv er i ferd med å gi opp.

Å være pårørende kan være meningsfullt og fint, men også svært krevende. For å kunne være gode støttespillere for pårørende trenger vi nok kunnskap, raushet og tid.

Vi trenger hverandre.