Når regjeringen nå prøver ut «Kultur på resept» i noen kommuner, bør vi spørre hvordan vi kan sikre at unge faktisk får tilgang til slike tilbud i hele landet.

La kunst og kultur bli en del av helsetilbudet til ungdom

Når regjeringen nå prøver ut «Kultur på resept» i noen kommuner, bør vi spørre hvordan vi kan sikre at unge faktisk får tilgang til slike tilbud i hele landet.

La ikke barn og unge bli en salderingspost – igjen

Mange sa at prosjektet hadde forandret dem som mennesker.

Kåret til Norges viktigste bygg – nå må det reddes

Da prosjektet tok slutt, beskrev flere en tomhet og et savn etter fellesskapet de hadde bygget opp.

Skal noen unge bare skyves ut i utenforskap?

Dagens sosiale medier gir ikke reell deltakelse

Debatt

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Ungdom som skaper kunst sammen, forteller at de blir tryggere, mer åpne og mer til stede i egne liv. Likevel blir kunst og kultur ofte omtalt som noe vi kan kutte når økonomien er trang, ikke som en investering i bedre psykisk helse.

I Klassekampen kunne vi nylig lese om pilotprosjektet «Kultur på resept». Der får voksne og ungdom i noen kommuner kulturopplevelser som en del av helsetilbudet.

Ordningen er rettet mot personer med angst, stress og depresjon og bygger på erfaringer fra Sverige, der man har sett tydelig bedre trivsel og velvære hos deltakerne.

Dette peker mot en utvidet forståelse av helse. Det å delta i kunst og kultur er ikke bare noe ekstra fint ved siden av. Det kan være en del av det som faktisk holder oss friske.

For ungdom kan dette være spesielt viktig. Ungdomstiden er en sårbar, og samtidig formbar fase. Hjernen utvikler seg raskt, særlig på områder som handler om følelser og sosial forståelse. Det gir stort potensial for læring og vekst, men også for utenforskap og psykisk uhelse.

Samtidig er ungdom den aldersgruppen som rapporterer mest skjermtid. De vil slappe av, men skroller videre. Mange etterlyser fysiske møteplasser og fellesskap som oppleves meningsfulle.

I debatten om unges psykiske helse snakker vi ofte om press og prestasjon. Vi snakker mindre om hva som faktisk gir dem opplevelser av glede, mening og tilhørighet.

Forskning viser at kunst og kultur kan spille en viktig rolle nettopp her. I en stor norsk helseundersøkelse ser man klare sammenhenger mellom deltakelse i kunst og kultur og bedre psykisk helse, også blant ungdom.

Regelmessig deltakelse henger sammen med høyere livstilfredshet og selvfølelse og lavere grad av angst og depresjon. Dette gjelder selv når det justeres for sosioøkonomiske forhold, som vi vet påvirker helse.

Ny forskning peker i samme retning. Jeg har, sammen med en kollega ved Universitet i Stavanger, fulgt et samskapende scenekunstprosjekt for ungdom, SPOR, der elever fra videregående skole lager forestilling sammen med ungdom med funksjonsvariasjoner.

De arbeider med musikk, bevegelse, historiefortelling, film og dans gjennom nesten et helt skoleår. Prosjektet er lagt opp slik at alle skal kunne bidra med sine styrker og uttrykke både personlige og felles fortellinger. Målet er at prosessen skal sette spor i livene deres, ikke bare på scenen.

Da vi intervjuet ungdommene to uker etter forestillingene, fortalte de at de gjennom musikk, dans og teater hadde begynt å forstå seg selv og andre på nye måter. De beskrev mer empati, mer trygghet og sterkere fellesskap. Mange sa at prosjektet hadde forandret dem som mennesker.

En av dem formulerte det slik: «Jeg tror ikke jeg er den samme personen etterpå. Man forandrer seg litt, men på en god måte.»

Prosessen ga også en sterk opplevelse av mestring og mening. Ungdommene bar hverandre gjennom krevende øvinger og så at noe de hadde skapt sammen kunne berøre et stort publikum.

Det ga en følelse av stolthet og betydning som mange beskrev som uvant, men verdifull: «Det handlet om å være der for noen, ta vare på noen. Jeg følte at det var en sårbar side av meg, som jeg ikke hadde vist før.»

Da prosjektet tok slutt, beskrev flere en tomhet og et savn etter fellesskapet de hadde bygget opp. To uker etterpå visste de ennå ikke hvilken videre oppfølging de ville få fra skolens side.

Disse erfaringene viser hvor sterke slike kunstfellesskap kan kjennes for dem som deltar. Hvis kunst og kultur skal være reelt forebyggende og helsefremmende for ungdom, holder det ikke med enkeltprosjekter som kommer og går.

Skole, helsetjeneste og kultursektor må sammen bygge varige, inkluderende arenaer der slike fellesskap kan få fortsette.

Resultatene viser at kunst og kultur kan gi ungdom noe helt grunnleggende: Tilhørighet, trygghet, emosjonell utvikling og muligheten til å bety noe for andre. Slike erfaringer styrker psykisk helse og legger grunnlag for gode liv, også utenfor kunstrommet.

Når regjeringen nå prøver ut «Kultur på resept» i noen kommuner, bør vi spørre hvordan vi kan sikre at unge faktisk får tilgang til slike tilbud i hele landet, og at de oppleves relevante i deres hverdag.

Kanskje er det nettopp i ungdomstiden at kunst og kultur kan gjøre størst forskjell for helse, fellesskap og framtidstro.