Herold

I stedet for at min lange erfaring ble sett på som en ressurs, ble jeg behandlet som en fremmed.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kjære statsråd.

Hva er verdien av mange års erfaring, internkunnskap og lojalitet i dagens norske arbeidsliv? Etter min opplevelse er svaret nedslående: Den er ikke verdt papiret den er skrevet på den dagen helsa svikter – selv i et av våre største statlige konsern.

Jeg skriver til deg fordi jeg nylig har lagt bak meg en prosess som har kostet mer enn bare nattesøvnen. Etter 17 år som trofast medarbeider opplevde jeg det som er alle ansattes mareritt. Jeg ble syk og kunne ikke lenger utføre min opprinnelige tjeneste.

I de glansede personalhåndbøkene står det vakkert om samspill, ansvar og inkludering. Jeg har alltid levd i troen på at min arbeidsgiver er en IA-bedrift, med de forpliktelsene det innebærer for å forebygge frafall og strekke seg langt for å beholde syke ansatte. Men i det øyeblikket jeg trengte handling, ble jeg sittende og lure: Er de egentlig en IA-bedrift, eller er det noe jeg bare har innbilt meg?

Vi er bedriftens ansikt og historie – ikke utskiftbare brikker i et regneark som kan kastes når helsa svikter.

For hvis intensjonen med IA-avtalen er inkludering, hvordan kan det da ha seg at bedriften selv ga uttrykk for at de ikke mente de hadde noen plikt til å finne en ny plass til meg?

I stedet for at min lange erfaring ble sett på som en ressurs, ble jeg behandlet som en fremmed. Det er en ufattelig ydmykelse å sitte som sykmeldt og se stillinger man er kvalifisert for bli lyst ut, for så å få beskjed om at man må «vinne» over hundrevis av friske eksterne kandidater i en ordinær rekrutteringsprosess. Lovens krav om omplassering ble i praksis redusert til en iskald konkurranse mot folk som aldri har satt sine ben i bedriften. Mens jeg kjempet for min helse, opplevde jeg at interne systemer dokumenterte feilaktige opplysninger om innholdet i oppfølgingen, og at de faktiske tilbakemeldingene jeg fikk overhodet ikke samsvarte med det bedriften førte i sine logger.

Det gikk så langt at det måtte et søksmål til før arbeidsgiveren min i det hele tatt vurderte å gi meg en sjanse i en annen avdeling. Det er en vond erkjennelse at man må gå rettens vei for å bli «inkludert» av sin egen arbeidsgiver etter nesten to tiår i tjeneste.

Det mest talende for systemsvikten er likevel rammene rundt den nye avtalen. Etter mange år i bedriften ble jeg møtt med krav om ny prøvetid, som om jeg var en helt ny ekstern søker. Selv om jeg anerkjenner behovet for å lære nye oppgaver, føles det som en vesentlig mangel på tillit at man etter nesten to tiår i konsernet ikke kan erstatte en formell prøveperiode med en plan for evaluering og tilpasning. I en sårbar situasjon burde en IA-bedrift valgt en tilnærming preget av trygghet, fremfor å nullstille min historie i bedriften gjennom vilkår som vanligvis gjelder nyansatte.

Bak hvert saksnummer i en HR-mappe sitter et menneske som har brukt et helt yrkesliv på å bygge bedriften. Et arbeidsforhold er ikke en serie kalde loggføringer, men et fundament av lojalitet og kompetanse som ikke må få fordampe når man trenger inkludering som mest. Vi er bedriftens ansikt og historie – ikke utskiftbare brikker i et regneark som kan kastes når helsa svikter.

Jeg skriver dette anonymt, men jeg håper min historie kan føre til at andre slipper å oppleve det samme.

Så jeg spør deg, arbeidsminister Kjersti Stenseng: Er det slik IA-avtalen og omplasseringsplikten skal fungere i praksis? Hvis dette er måten en profilert IA-bedrift får opptre på, hva er da den reelle verdien av hele avtalen?

Hilsen en medarbeider som nektet å gi opp.

Dagsavisen kjenner innleggsforfatterens identitet.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!

Mer debatt