Herold

Mediene trekker oss mot det spektakulære og spesielle i Høiby-saken. Men fenomenene er deprimerende vanlige.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Mens hele verdens øyne rettes mot Marius Borg Høiby, lever flere hundre tusen nordmenn i forhold eller familier der det utøves vold. Disse kunne trenge mer av oppmerksomheten fra medier og politikere.

Vold i nære relasjoner er et vedvarende og omfattende samfunnsproblem i Norge. Omfangsundersøkelsene viser at så mye som hver tiende norske kvinne har vært utsatt for alvorlig fysisk vold fra sin partner, hvorav voldtekt inngår for om lag halvparten. Legger man til psykiske voldsformer som trusler, kontroll og gjentakende devaluering, er omfanget dobbelt så stort.

Politi, familie- og barnevern, som treffer familier i krise, må ha mer omfattende kunnskap og trening i samtaler om vold.

Menn utsettes også for vold, men oftere fra andre menn og oftere utenfor familien. Der det er barn i en familie, vil også de rammes av volden mellom foreldrene. 1 av 6 barn har også opplevd direkte fysisk vold fra en voksen i hjemmet.

Når den du elsker – den som skal beskytte og gi omsorg – blir den farlige, er skadevirkningene omfattende.

Sammenhengen mellom vold og frykt i en familie, og senere psykiske, kroppslige og sosiale vansker, er grundig dokumentert og kumulativ: Dess flere voldshendelser, dess mer alvorlig sykdom og lidelse. De samlede samfunnskostnadene er beregnet til 92 milliarder årlig.

Likevel gjør norske myndigheter altfor lite for å bekjempe og forebygge familievold.

Få dager før rettssaken mot Marius Borg Høiby åpnet, lanserte JURK, Krisesentersekretariatet og Sanitetskvinnene to hardtslående rapporter om Norges innsats for å innfri sine internasjonale forpliktelser om å forebygge og bekjempe vold og overgrep. Funnene baserer seg på forskning, offentlige rapporter og innspill fra sivilsamfunnet, og sendes som såkalte «skyggerapporter» til det europeiske overvåkningsorganet som følger opp Istanbulkonvensjonen om vold og likestilling. Meldingen fra sentrale organisasjoner på «bakkeplanet» i voldsfeltet er entydig:

• Variasjonen i hjelpetilgangen er uakseptabel
• Innsatsen er svakt koordinert
• Det mangler ressurser til å ta i bruk virksomme metoder

For stiftelsen Alternativ til Vold (ATV), som har drevet psykologiske behandlingstilbud i voldsfeltet siden 1987, er bildet gjenkjennelig. Selv om utviklingen på disse 40 årene har vært stor, både hva gjelder anerkjennelsen av vold som et samfunns- og folkehelseproblem, og fremveksten av hjelpetilbud, er manglene fortsatt store. ATV har i dag 15 behandlingssentre rundt om i landet, men dekker bare litt over halve befolkningen. Store geografiske områder og flere millioner mennesker, mangler tilgang til gode behandlingstilbud for både dem som utøver vold i en familie og de utsatte.

Arbeid med familievold er komplisert. Vold er skadelig, noen ganger livsfarlig, og krever løpende sikkerhetsvurderinger. Det samtidige nærværet av kjærlighet, frykt og skam, kan være forvirrende. Voldens omfang og alvor vil ofte tones ned og bagatelliseres, særlig av den som har utøvd volden, men mange ganger også av de utsatte. Barn tilpasser seg og kan ved første øyekast virke uberørte.

Den som skal avdekke og hjelpe en familie der det utøves vold, må gjenkjenne fenomenets dynamikk. Hjelperne må beherske evnen til å romme både skam, selvbeskyttelse og kjærlighetstrang, samtidig som en stiller utfordrende spørsmål om volden. Dette innebærer å spørre aktivt, konkret og detaljert om ulike voldsformer, om hva som faktisk har skjedd, og om konsekvensene.

Ubehaget i slike prosesser kan være intenst. Hjelpere uten tilstrekkelig opplæring og trening i å «pakke ut» volden, vil sjelden lykkes. Støtte fra et voldskompetent kollegium er en forutsetning, selv for oss som jobber i de spesialiserte tilbudene. Det er dokumentert i flere norske rapporter at familievold ofte «forsvinner» i hjelpeinstanser som barnevern og helsetjenester, som ikke jobber daglig og kontinuerlig med vold.

Skal vi lykkes bedre med å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner, trenger vi både et kompetanseløft og et tjenesteløft. Alle som jobber med familier i første linje, slik som barnehager, skoler og helsetjenester, må kunne gjenkjenne familievoldens ulike uttrykk og spørre systematisk om konkrete voldserfaringer. Politi, familie- og barnevern, som treffer familier i krise, må ha mer omfattende kunnskap og trening i samtaler om vold. De må også ha mer spesialiserte voldstilbud i rygge, slik som krisesenter og Alternativ til Vold, som raskt kan yte hjelp når volden avdekkes, og som kan bistå med kompetanse, råd og veiledning.

Alt dette trues av stram kommuneøkonomi og manglende vilje til en nasjonal satsing. Som en «ikke lovpålagt tjeneste», havnet ATV i 2025 på kuttlister i 7 kommuner. To kommuner endte opp med si opp sine avtaler om voldsspesifikk behandling til sine innbyggere, vel vitende om skadevirkningene og samfunnskostnadene.

De nevnte skyggerapportene fra JURK, Krisesentersekretariatet og Sanitetskvinnene viser tilsvarende situasjon for andre aktører i voldsfeltet. Tilbud med høy kompetanse og dokumentert virkning, gjøres ikke tilgjengelig for hele befolkningen.

Vi har til gode å møte en politiker som ikke mener familievold må prioriteres. Stortinget har til og med vedtatt en opptrappingsplan mot vold og overgrep, som i stor grad erkjenner problembeskrivelsen. Men ressursene mangler.

Det er på høy tid å følge opp forpliktelsene med reell styrking som sikrer god hjelp til alle i familier der det er vold uavhengig av bostedsadresse.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!

Mer debatt