Herold

Kampen for hele, faste stillinger, retten til å organisere seg og sterke tariffavtaler er også en likestillingskamp.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I år markerer vi den internasjonale kvinnedagen, 8. mars, for 117. gang siden 1909.

Vi markerer dagen i en tid preget av krig, demokratisk tilbakegang og økende press på arbeidstakerrettigheter. Samtidig er ytre høyre på fremmarsj, også i vår egen bakgård.

I møte med disse kreftene kan ikke likestilling bli et sideprosjekt, tvert imot. Likestilling er selve fundamentet for et rettferdig samfunn.

Historien har vist oss at når autoritære og nasjonalistiske krefter får mer makt, er kvinners rettigheter blant de første som settes under press. Kvinner rammes dobbelt, både som arbeidstakere og som kvinner. Enda verre blir det om du tilhører en minoritet, og i tillegg møter rasisme og diskriminering.

Derfor må vi snakke om likestilling og faglige rettigheter i samme åndedrag.

Den internasjonale fagbevegelsen melder om en dramatisk utvikling. Ifølge International Trade Union Confederation sin Global Rights Index for 2025 har det vært en klar tilbakegang i faglige rettigheter, særlig de siste ti årene.

I 87 prosent av landene er retten til å streike krenket. I 80 prosent av landene er retten til kollektive forhandlinger begrenset, og i 72 prosent av landene har arbeidstakere ingen eller redusert tilgang til rettsvesenet. Det har altså blitt vanskeligere og farligere å være fagorganisert.

At fagbevegelsen og faglige rettigheter presses, er ikke noe nytt, og viser at vi fortsatt har kamper å kjempe. Dette handler om makt, og hvem som har en stemme.

Uten sterke fagforeninger svekkes kvinners posisjon i samfunnet. Uten kollektive avtaler øker forskjellene. Uten streikerett og forhandlingsrett blir likelønn og hele, faste stillinger vanskeligere å kjempe fram.

Selv om vi i Norge har kommet langt med likestillingen, tjener kvinner fortsatt systematisk mindre enn menn.

Dette er også viktig i møte med polarisering, både i samfunnet og i media, og en økende høyredreining blant unge menn. Flere unge menn gir uttrykk for en følelse av utenforskap og manglende representasjon. De rapporterer lav tro på sosial mobilitet, bekymring for inflasjon og frustrasjon over politisk korrekthet.

Dette er med på å ytterligere utfordre kampen for likestilling, og er en utvikling vi må ta på alvor. Ikke ved å gi opp likestillingskampen, men ved å forankre den sterkere i kampen for trygge jobber, rettferdig fordeling og reell innflytelse i arbeidslivet.

For likestilling handler også om makt og økonomisk selvstendighet.

Nylig kom en dom i tingretten som kan bli viktig for mange: Jobber du deltid, skal du ha overtidsbetalt for hver time du arbeider utover egen stillingsprosent, ikke først når du passerer 100 prosent.

Vi vet at det er flest kvinner som jobber ufrivillig deltid. Denne dommen er viktig for mange ansatte, og kan særlig styrke kvinners inntekt og økonomiske trygghet. Den er altså en seier både for likestillingen og for faglige rettigheter.

Selv om vi i Norge har kommet langt med likestillingen, tjener kvinner fortsatt systematisk mindre enn menn. Vi vet at økonomisk avhengighet fortsatt binder kvinner, og at kvinner blir værende i forhold fordi de ikke har råd til å skille seg.

Derfor er kampen for hele, faste stillinger, retten til å organisere seg og sterke tariffavtaler også en likestillingskamp. I møte med ytre høyre og en mer urolig verden må fagbevegelsen stå tydelig opp for demokrati, rettferdig fordeling og kvinners rettigheter.

Sammen er vi sterkere. God kampdag!

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!

Mer debatt