Herold

Snart er det ikke mulig å kjøre bil uten å være omgitt av fiskenett øst i Ukraina. Livet bak frontlinjen er blitt tøffere og farligere.

På en av vinterens siste dager meldte det ukrainske forsvaret at de hadde satt seg en svimlende målsetting.

Nå vil de dekke 4000 kilometer vei med tunneler av fiskegarn. For å sette det i perspektiv: avstanden mellom Norges nordligste og sørligste punkt er mindre enn 2500 kilometer via Sverige.

Målsettingen er 20 nye kilometer per dag i mars mot fem i januar.

Hvorfor denne kraftige økningen?

Det er ganske enkelt.

– Det har blitt mye verre

Frontlinjen beveger seg ikke mye, men grensen for hvor det er «trygt» å bevege seg bak den har flyttet seg raskt.

Droner som for like over ett år siden ikke kunne fly lengre enn én mil, kan nå fly mer enn 50 kilometer med en kabel på slep.

De små dronene med fiberoptiske kabler kommer i tillegg til de radiostyrte dronene, og økt aktivitet med mellomdistanse-droner som angriper mål som bensinstasjoner og strømforsyninger.

Nettene dekker allerede flere hundre kilometer vei i Donetsk, Kharkiv og andre frontregioner.

– Det har blitt mye verre her det siste året, sier Ljudmyla, som står med vann opp til knærne rundt 30 kilometer fra de nærmeste russiske soldatene.

Den tidligere okkuperte byen Izjum ligger i Kharkiv-regionen.

Det siste året har den endret seg mye.

Vilkårlige angrep

Hovedåren gjennom sentrum er dekket av gamle fiskegarn og -nøter fra land som Norge og Storbritannia. Arbeidet for å befeste byen og beskytte innbyggerne er godt synlig.

Allerede 15 kilometer før byen får vi en advarsel. I et veikryss står en utbrent sykebil rundt 46 kilometer fra der det antas at nærmeste russiske soldat står.

To dører ligger med rundt 20 meters mellomrom. Én kvinne døde, mens tre ble skadet.

Ljudmyla forteller om stadige meldinger om droner som er på vei over hodene til folk. Krigen skaper et ekkelt klima i byen, som ikke slipper unna naturens krefter eller de vanlige bekymringene.

– Alt er blitt mye dyrere, pensjonen strekker ikke til, forteller Ljudmyla.

Hun blir likevel boende. For mange er det ikke et alternativ å flytte.

Barvinkove ligger like over 50 kilometer fra fronten.

Supermarkedet står som et åpent sår i sentrum.

– Jeg klarer ikke å gå på skolen nå på grunn av krigen. Jeg skrev til læreren min at jeg ikke kan komme på grunn det som skjer her, sier Viktor.

Han er ute på handletur med faren Ludvig. Supermarkedet de vanligvis ville besøkt er en branntomt.

– Jeg har mange minner herfra, sier Viktor, som stikker hodet inn i butikken.

– Ungene er i sjokk. Folk sier at mange har lidd her i ti år. Vi er også i sjokk, sier Ludvig, som ble drevet på flukt fra hjemplassen i Luhansk-regionen.

Den militære tilstedeværelsen er mer synlig enn den sivile. Det ligger et mørke over den vesle byen, som stadig blir mer utsatt. På de slitte veiene i Kharkiv og Donetsk smeltes forsvarslinjer, landsbyer og utbombede bygninger sammen i et dystert bilde.

Karpivka er 55 kilometer fra fronten, så langt unna russiske styrker man kommer i Donetsk. Nærmeste tettsted, Oleksandrivka, er tydelig preget av fiendens bombing.

To oppspilte hunder forsøker å rive seg løs fra kjettingen, mens de bjeffer høylytt mot besøket fra NRK. Ingen får kødde med gjessene som holdes i bakgården.

Ett svar går igjen

Tetjana titter hodet ut fra porten, litt fortumlet over å treffe nordmenn her.

– Vinteren har vært kald. Frosten har vært uutholdelig.

Hun kløyver ved for å varme huset gjennom den siste delen av vinteren.

Det er mange som stiller spørsmål ved hvilken glede Russland skal ha av disse områdene etter å ha jevnet store deler av Donetsk med jorden.

Tetjana overlever på det de dyrker selv og fuglene hun holder i bakgården, samt matrasjoner de får utdelt fra hjelpeorganisasjoner.

– Når det ikke strekker til, så drar vi på butikken og kjøper det selv.

Det er ikke mange som besøker Karpivka, som ligger ved en av veiene som går østover mot festningsbyene Slovjansk og Kramatorsk, men området er mer trafikkert nå enn tidligere.

Russerne har gjort det vanskeligere å bruke hovedveiene til Slovjansk og Kramatorsk fra nord og sør.

For folk flest er det ett svar som går igjen når vi spør. Tetjana er intet unntak:

– Det er tøffere nå. Det er tøft.