Herold

Et fryktet «dommedagsangrep» på Tel Aviv har uteblitt. I stedet har det kommet færre og færre missiler siden starten av krigen. Er det et godt tegn? Israelerne selv er usikre.

En time etter at missilfragmentene regner ned over et nabolag øst i Tel Aviv, er Dagbladet på plass på åstedet.

Flere titalls soldater, ambulansepersonell og redningsarbeidere vrimler rundt foran et bolighus. Gata foran bygningen er dekket med glasskår, vindusrammer og betongbiter. To biler har fått smadret taket og frontvindu av betongklumper.

- Det er litt morsomt, for kjæresten min pleier å parkere bilen sin akkurat der, sier Benny, og peker på en av de ødelagte bilene.

Han bor i nest øverste etasje i en høyblokk i samme gate. Han satt i tilfluktsrommet i leiligheten da fragmentet traff huset vi nå står foran.

- Jeg kjente hele blokka gynge og svaie frem og tilbake, og gulvet ristet.

Ettersom de fleste andre i nabolaget gjorde det samme som Benny, var det ingen personskader fra fragmentet. Totalt fra alle nedslagene var det 12 personer som ble lettere skadd, meldte ambulansetjenesten.

Rystet Israel

Dette er dog resultatet når alt går bra. Missilet ble suksessfullt skutt ned av israelsk luftvern. Om missilet hadde truffet direkte, ville det sett helt annerledes ut, påpeker Benny.

Krigen har i skrivende stund pågått i én uke. Etter at Israel og USA angrep Iran, har Iran regelmessig svart med å sende missilsalver inn i Israel. De aller fleste har blitt skutt ned av Israels tre lag med rakettskjold.

Ved to tilfeller har missiler truffet mål og ført til dødsfall; ett i Tel Aviv, hvor en filippinsk hjelpearbeider ble drept på vei til tilfluktsrommet, og ett i Beit Shemesh utenfor Jerusalem, hvor et missil ødela en synagoge og det offentlige tilfluktsrommet under bygget.

I sistnevnte ble 9 drept, og 65 sendt på sykehus. I tillegg rystet nyheten israelernes oppfattelse om at tilfluktsrom er en bombesikker trygghet.

- Da hadde det ikke hjulpet at jeg satt i et bomberom i nest øverste etasje. Da skulle jeg nok ha gått til kjelleren under bakken.

Slike tilfluktsrom over bakken er ofte designet for å stå imot mindre rakettangrep fra Hizbollah eller Hamas – ikke iranske missiler.

For Benny er det heller snakk om sannsynlighet, enn at de bombesikre veggene skal redde deg.

- Lynet slår aldri ned samme sted to ganger. Så da får jeg satse på at dette er det eneste vi opplevde her.

Panikk

Under krigens første dag gikk alarmene i ett, og innbyggere i Israel kunne høre luftvernet jobbe tilnærmet kontinuerlig med å skyte ned missiler.

- Det var en følelse av panikk, forteller Itay Taasa.

Dagbladet møter ham ved et utendørs treningsanlegg i en folkefylt park i Tel Aviv fem dager etter starten av krigen. Det har nettopp gått to alarmer i byen, men befolkningen er raskt ute i gatene igjen.

- Vi har snakket om krig med Iran i så mange år. Det har bygd seg opp og bygd seg opp, og det virket så veldig farlig. Så da det startet på lørdag, tenkte jeg; «dette er slutten».

Han ventet på det flere omtaler som et «dommedagsangrep», fordi man forventet et iransk angrep med enormt ødeleggende resultat.

Men det gigantiske angrepet på Israel og Tel Aviv uteble, og panikken forsvant, forteller Itay.

- Nå er jeg mye roligere. Det føles som vi har kontroll, og at vi ikke er så alene som vi kanskje fryktet. Nå er USA med oss, og mange andre land har blitt dratt inn.

Sunket med 90 prosent

Siden krigens første dag har hyppigheten og antall missiler sunket drastisk. Pentagon hevdet før helgen at antall oppskytninger av ballistiske missiler fra Iran hadde sunket med 90 prosent.

Reduksjonen av angrep mot Israel forklares både med den omfattende bombekampanjen til Israel og USA, som målrettet har gått mot Irans kapasitet til å skyte missiler. Angrepene i Iran har også til nå tatt livet av 1332 sivile, ifølge Irans utsending til FN. Ytteligere 10 000 er skadd, opplyste landets helsemyndigheter søndag.

I tillegg går store deler av Irans utgående missiler og droner til andre mål i regionen.

Men selv om færre missiler skytes mot Israel, er Itay usikker på om det betyr at krigen er over med det første.

- Jeg tror det bare betyr at de vil holde på lenger.

Vil terrorisere

Et par kvartaler unna åstedet beskrevet i starten av reportasjen, møter Dagbladet Asher rett ved et krater. Her har også et fragment fra missilet truffet bakken, men biten ble fjernet før vi og han ankom stedet. Fragmentet traff bakken midt mellom to bolighus, og førte til mindre skader på bygningene.

- Jeg var ikke her, men jeg eier leiligheten – så jeg kom for å hjelpe beboerne, sier han, mens han fotograferer skadene og krateret for å sende til forsikringsselskapet.

Han tror det endrede angrepsmønsteret er en bevisst taktikk fra Iran.

- Jeg tror de vet at de ikke kan gjøre stor skade. Derfor prøver de å være mer uforutsigbare.

Han sammenligner situasjonen med 12-dagerskrigen i juni i fjor. Han minnes da at Iran angrep mer sjeldent, men med mye større missilsalver. Nå virker angrepene mer tilfeldige, og i mindre skala.

- Nå sender de også missiler til alle deler av Israel. Det er fordi de vil at alle skal føle seg utrygge. At vi aldri skal vite om eller når eller hvor det kommer et neste angrep.

- Det handler om å terrorisere befolkningen, og avbryte samfunnet vårt, sier Asher.

Kan man dusje?

For selv om intensiteten av angrepene har sunket, er man fortsatt på tå hev til alle døgnets tider i Tel Aviv. Det er tilsynelatende lite mønster i når angrepene kommer, og Dagbladet har selv opplevd å enten løpe til tilfluktsrom 3-4 ganger i løpet av en natt, eller fått en hel nattesøvn.

Som svar på dette har Israel opprettet en egen nettside som heter canishower.com (kan jeg dusje?). Den forsøker å beregne hva sannsynligheten er for en snart forestående alarm eller angrep, og råde til når det kan være trygt å ta en dusj, eller andre aktiviteter som trenger tid.

- Det er det samme problemet med å gå på do, sier Or Galili da Dagbladet møter ham i en parkeringskjeller under et av Irans mange angrep på nattestid.

- Fordi man aldri vet når det kommer et angrep, ender man opp med å bare gå og kaste bort tiden, og aldri planlegge å gjøre noe som helst.

De tryggeste stundene er rett etter alarmer og angrep, legger han til.

Større angrep

Dagbladet møter ham i samme tilfluktsrom flere ganger. De to siste dagene har Iran nemlig igjen sendt angrep som er større enn vanlig over Tel Aviv.

Det ene skjedde på nattestid, med et ballistisk missil som tydelig inneholdt klaseammunisjon som falt som en skur av oransje lys over byen. Dagbladet kunne selv se hvordan hendelsen førte til panikk hos de som observerte angrepet – i sterk kontrast med hvordan israelere har forholdt seg til alarmer de siste dagene.

Allerede morgenen etter kom det et nytt og stort angrep mot byen, hvor vi fra bomberommet kunne høre vedvarende eksplosjoner over oss. Himmelen var etterpå pepret med røykskyer fra luftvern og missiler som ble skutt ned.

Det slår sprekker i oppfattelsen om at kapasiteten deres er såpass senket, føler Galili. At angrepene er sjeldnere, tror han heller er fordi Iran vil spre det lenger ut, og holde et press mot Israel over tid.

Det begynner å tære på ham, sier han. Spesielt søvnmangelen, etter flere netter den siste uka hvor søvnen er avbrutt av gjentatte alarmer. Det samme hører vi fra flere israelere; at under 12-dagerskrigen var angrepene kraftigere, men nå er de mer slitne.

- Jeg tror også de satser på at vi etter hvert går tomme for luftvernraketter, sier Galili.

Under et pressemøte fredag 6. mars som Dagbladet deltok på, uttalte IDF at de hadde utført angrep på 60 prosent av utskytningsrampene til Iran. Likevel påpekte de at et angrep ikke betyr at rampene er fullstendig ødelagte – at de fortsatt kan være operasjonelle på én eller annen måte, eller at de også kan bli reparert.

Usikkerhetsmomenter

Det er også flere andre usikkerhetsmomenter som gjør krigshverdagen usikker for israelere. Et eksempel er at Hizbollah nå ved flere anledninger har sendt raketter helt ned til Tel Aviv.

Når Iran sender missiler, får befolkningen i Israel oftest et forvarsel om at det kan komme et angrep mange minutter før sirenene starter. Når Hizbollah sender raketter fra Libanon, starter sirenene umiddelbart. Da har man kun cirka ett minutt på å finne tilfluktsrom.

- Rakettene fra Hizbollah gjør meg ikke mer redd, men det gjør at jeg er mer på alerten. At jeg må være ende flinkere til å speide ut hvor nærmeste tilfluktsrom er, sa Itay, som vi møtte ved treningsapparatene i parken.

Varslingssystemet mange israelere stoler på, har også vist seg å være utilregnelig ved flere anledninger. Missilet som traff mål i Tel Aviv i krigens første dag, traff et bolighus kun sekunder etter at alarmen hadde startet. Også i går – fredag 6. mars – opplevde Dagbladet at forvarselet kun kom ett minutt før alarmen startet.

Tel Aviv ikke en trygg havn

Uforutsigbarheten i sentrale deler av Israel fører også til et dilemma for befolkningen nord i landet, som nå igjen bor i en oppblussende konfliktsone i krigen mellom Israel og Hizbollah. Da Dagbladet besøkte Nahariya og områdene rundt, fikk vi høre at flere tenker det er mindre trygt å evakuere til Tel Aviv enn det var i 2024.

Esther, og hennes ett år gamle sønn Jonathan, som Dagbladet møtte i et bomberom under purim-feiringen tidligere denne uken, bestemte seg også i etterkant for å flykte fra Tel Aviv, skrev hun til oss på melding.

Likevel sier majoriteten av israelere at de er vant med slike tilstander, og at de ikke lar seg skremme. Men det er akkurat denne holdningen som kan bli farlig i lengden, sier Or Galili, da han tenner seg en sigarett utenfor tilfluktsrommet etter et større angrep.

- I starten løp alle i skjul med en gang. Nå ser jeg folk bare stå og henge på balkongene når sirenene når. Folk blir nonchalante etter hvert, og det er da det blir farlig.

- Jeg tror fortsatt Iran har mulighet til å teppebombe deler av Tel Aviv – hvis de vil.

DAGBLADET I ISRAEL

Dagbladets Morten Risberg dekker krigen fra Tel Aviv.