Verdens ledere og superrike og tar seg til rette på jordkloden som om det var en privat lekeplass. Den beste motstanden er fellesskap.

Solidaritet som sabotasje

Verdens ledere og superrike og tar seg til rette på jordkloden som om det var en privat lekeplass. Den beste motstanden er fellesskap.

Fellesskap, fordeling og solidaritet sa Palme. Til applaus.

Frihet i avdrag og renter

Færre timer – mer læring

På tide å skrote fylkeskommunen

Kommentar

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Scenen fra det ovale kontoret i Det hvite hus denne uken, hvor president Donald Trump ikke klarer å skjule sin begeistring New Yorks påtroppende ordfører Zohran Mamdani, bør inspirere oss alle. Trump har kalt Mamdani en «gal kommunist» mens Mamdani selv har kalt Trump en fascist. Likevel sto de der og smilte, det vil si Trump satt og Mamdani sto, og den som smilte så bredt at han nesten sprakk var Trump. Troll sprekker ikke i sola, men de sprekker når de møter saklig og kollektiv motstand. Mamdani holdt seg til saken på alle spørsmål; hva han skal gjøre for New Yorks vanlige folk, og han sto der med hele flokken sin i ryggen; vanlige folk som hadde stemt han fram. Det var flokk mot fascisme.

Fascistiske, autoritære, høyreekstreme og antidemokratiske regimer og ledere lener seg tungt på voldsromantikk for å bevare makten sin. Det brutale, det metalliske, våpenmakt, noe karikert og komisk macho, alt dette er rustningen regimene gjemmer seg bak og truer med. Og setter ut i live: Arrestasjoner, drap og forsvinninger innad, kriger og militære angrep utad. Men det er ganske tomt inni rustningen, det er hult hvis man begynner å banke på stålet. Det er mye å lære av Mamdani sånn sett. Ikke bare av metoden inne på kontoret til Trump foran verdenspressen. Men også hvordan politikken hans nekter å spille på lag med nyliberalismen som løftet Trump, og alle andre altfor rike mennesker, opp og fram og lot dem kjøpe seg makt.

Mamdani er forhåpentligvis et hint om en annen fremtid, men han står i tunge sosialdemokratiske røtter man skulle ønske sosialdemokrater også her i Norden kunne finne tilbake til. I Norge vet vi mye om hvordan Arbeiderpartiet siden 1990-tallet har stått i spagat mellom nyliberale privatiseringer og egne tradisjoner og prøvd å late som sentrum en nøytral pragmatisk politisk sone. Det går jo bare sånn halvbra. I Danmark gikk sosialdemokratene på sitt verste lokalvalg i nyere tid og tapte København denne uken etter å ha samarbeidet med sentrum og sentrum-høyre siden 2022. Akkurat som Ap her hjemme, virker danskene å være mer opptatte av potensielle lillavelgere enn de som faktisk er deres egne røde. I Sverige er sosialdemokratene i opposisjon, etter å ha vært nyliberalismens ledestjerne når det gjelder nå radbrekke, oppstykke og privatisere et folkhem i hjel.

Det var ikke alltid sånn. Zohran Mamdanis retorikk har mange forgjengere vi fremdeles bør lytte til. Først da skjønner vi hvor mye, både umerkelig og bemerkelsesverdig, som har endret seg på ganske kort tid.

I 1985 sa den svenske sosialdemokratiske statsministeren Olof Palme under en panelsamtale i Västerås i Sverige: «Jeg føler meg veldig betenkt når det gjelder liberale og nyliberale slagord om å satse på seg selv og hevde sin styrke, uten å bry seg om andre. Det er å preke egoisme, og resultatet blir et kaldt og ensomt samfunn. Vi må minne om at vi mennesker trenger hverandre, vi trenger og kjenne at vi selv trengs, ikke bare for våre egne behovs skyld, men for andres. At vi har en oppgave i samfunnet».

Palme sa videre: «Ord blir store i den politiske debatten. Men livet er i hverdagen til folk. Politikkens oppgave er å støtte menneskene i å oppfylle sine livs drømmer. Medvirke til at livet blir litt lettere, gi håp for fremtiden og at drømmene ser lysere ut».

Fellesskap, fordeling og solidaritet sa Palme. Til applaus fra salen.

Alvoret med nyliberalismen, som Palme intuitivt så, var at den ikke bare var økonomi og politikk, men en ideologi som påvirker oss inni. Vår kropp, vår sjel, våre sinn, våre følelser, tankene våre, menneskesynet vårt, synet på oss selv. Alltid i konkurranse med hverandre. Trump og hans folk er den meste ekstreme varianten mennesker dette systemet produserte. Men vi er alle påvirket. Skal vi vikle oss ut, må vi ha et fellesskap i andre enden å stole på.

Nyliberalismen gir oss instruks om hva det er lov å drømme om, og hva som anses som naivt eller utopisk å drømme om. Det er lov å drømme om å bli rik. Kjøpe et dyrt glanset og hvitt kjøkken du egentlig ikke trenger, men som du tror er «mer meg». Eller du kan drømme om en hytte på fjellet, selv om den ødelegger myrlandskap og natur. Det er lov å drømme om en shoppingtur til London, selv om vi vet at både flyturen og shoppingen destruerer jorden som vi kjenner den.

Det er ikke lov å drømme om firedagersjobbuke med full lønn. Å doble antall ansatte i barnehagen der du jobber. Eller gratis kollektivtransport, eller høyere utbetalinger fra staten om du blir syk. Det høres også naivt ut å drømme om, eller kreve, at det skal være mulig å være aleneforelder å eie en egen liten leilighet i nærheten av jobben din om du jobber heltid som assistent i Osloskolen.

Det Mamdani gjør, selv om det skulle være krevende å gjennomføre, er å åpne for nye drømmer hos folk, si noe om hva det er legitimt å håpe på, og å kreve av samfunnet, skattepengene dine og folkevalgte. Det trenger vi mye mer av selv her hos oss. Vi trenger og minnes de gamle sosialdemokratene og ta til oss alle som tar opp arven og gjør den ny og fremtidsrettet.

Nyliberalismen har fått oss til å akseptere ulikhet mellom oss, fordi tanken om at ansvaret for vår egen suksess eller eget fall er internalisert, ikke bare i individer, men også i politiske valg som tas, og i det evinnelige maset om arbeidslinja. Vi vet at ulikhet kan bidra til mer vold i samfunnet, og sosial uro, vi vet det fordi ulikhet er populært i akademia og disse fakta har for lengst nådd politikere og rådgiverne deres. Når folk jobber hardt, men likevel ikke har råd til et vanlig liv, samtidig som rikdom florerer på sosiale medier og i eget nabolag, har vi skapt samfunn som ikke henger sammen med seg selv, og politikerne har skapt grobunn for mistillit, konspirasjoner og høyreekstremisme når du gjør alt riktig og likevel gå ikke livet opp. Hvem er Olof Palme i dag?

Hva er fellesskap på et overordnet plan? Det er et sosialdemokrati uten nyliberalisme og samarbeid med høyresiden. Det er en demokratisk forankret sosialisme nedenfra. Det er internasjonalisme på tvers av land, der vi vet vi har mest felles med vanlige folk verden over. Fellesskap betyr at vi presser fram en politisk struktur som gjør det umulig å bli superrik, for nei, det skal ikke være lov å bli styrtrik her i landet, eller her i verden. Fellesskap er å gjøre alt vi kan for at når vi sier – og mener – at alle mennesker er like mye verdt, så har vi en politikk og en økonomi som reflekterer det.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!