Herold

– 2006 var et vendepunkt for meg på så mange måter, sier Sigrid Moldestad. Nå slipper hun sitt niende soloalbum.

Sigrid Moldestad er fra Breim i Gloppen kommune, men har bodd i Selegrend siden 2005. Samme året mottok hun og bandet Gamaltnymalt Norges viktigste musikkpris, Spellemannpris. To år senere fikk hun Spellemannpris for sitt første solo-album «Taus».

Det har altså blitt like i overkant av 20 år i Selegrend, og nå feirer hun 20 år som solo-artist. Eventyret startet i det Moldestad kaller for «en liten bygd i bydelen».

Mye musikk i Selegrend

– Ja, det var her jeg startet arbeidet med å skrive det aller første albumet, «Taus», som kom ut i 2007. Så det er laget mye musikk innom disse fargerike veggene her, smiler hun.

Moldestad husker godt starten på solo-karrieren i 2006.

– Det året var et vendepunkt for meg på så mange måter. Jeg stod midt i et hektisk småbarnsliv med to små under tre år, men jeg inngikk en avtale med meg selv om å våge å hoppe ut i det og startet min solokarriere. Når jeg nå kommer med mitt niende soloalbum tjue år etter, er kvinnelivet enda en rød tråd gjennom musikken, sier hun til Åsane Tidende da vi møter henne noen dager før kvinnedagen.

– Jeg synger om mine egne livserfaringer, mitt voksne liv med alle dets erkjennelser og endringer. Det måtte bli slik denne gang, kjente jeg, og samtidig sender jeg tanker til både kvinnene før meg og kvinnene omkring meg. For det er slik at livets sirkel og livshjulet sender historiene tilbake gjennom oss. Vi blir jo til langs veiene vi vandrer, forklarer låtskriveren med et lite nikk til albumtittelen, «Vegane vi vandrar».

– Har du noen gang angret på at du satset solo - midt i småbarnsperioden? Det må ha vært tøft?

– Ja, det har det vært, og det er fremdeles tøft å være i denne bransjen. Den går jo veldig opp og ned, og aktiviteten kan variere. Man må lære seg å leve med uforutsigbarheten og være fleksibel. Så har jeg også måttet lære å drive ideene ut selv, søke støtte til ulike prosjekter og gjennomføre. Det har også periodevis vært mye reising, men jeg har alltid hatt uvurderlig støtte fra familie, svigerfamilie og en støttende far til mine barn.

– Småbarnslivet kunne jo også nyte godt av frilanslivet; jeg kunne være hjemme i lange perioder, jeg hadde friere dager og kunne levere og hente når andre ikke kunne det for eksempel. Det hjalp også å ha barnehagen innenfor gjerdet her i grenden med gode naboer som hjalp til. Men jeg har aldri angret, nei, selv om jeg flere ganger har syntes at det var tøft.

Spilt for kongen og møtt Emmylou Harris

– Hva er drivkraften?

– Det høres kanskje ut som en klisjé, men jeg må bare drive med dette. Jeg har fått denne kraften og har klart å gjennomføre mange prosjekter og ideer som har gitt så mye tilbake. Jeg liker å formidle og gi noe til andre. Det er et eller annet der som driver meg, tror jeg, sier Moldestad.

– Du har opplevd mye - hva har vært det rareste eller morsomste?

– Jeg har fått være med på utrolig mye moro: Konserter på høye fjelltopper, Eurovision med Christine Guldbrandsen i Aten i 2006. Jeg har spilt for kongen og møtt Emmylou Harris. Det rareste er kanskje at jeg fortsatt holder på. Jeg tar det ikke for gitt og er takknemlig for det.

– Og så har jeg et nydelig band som jeg har reist mye med. Man kommer tett på hverandre, og vi har delt mye latter sammen.

– Hva har vært viktigst og noe du aldri glemmer?

– Det må være da jeg fikk Spellemannprisen for «Taus» i 2007. Prosjektet som startet det hele for meg, og som jeg skrev og satte opp for egne midler i samarbeid med musikere som jeg fremdeles jobber med, og regissør Tore Nysæther. At det skulle bli kronet med pris ble selvsagt et stort høydepunkt for meg, og en viktig faktor til at jeg våget å fortsette.

Hyller bandet

– Har det vært utfordrende å være kvinne i en mannsdominert bransje?

– Ja, det kan det være. Men jeg må få hylle bandet mitt, som består utelukkende av menn. De er «brødrene» mine på mange vis. Jeg kjenner meg sterk som «sjefen» deres. Jeg vet at jeg blir respektert og at vi har en gjensidig respekt for hverandre.

– Jeg vet at jeg har vært en viktig arbeidsgiver for dem i de ulike prosjektene som jeg setter i gang, og jeg er veldig avhengig av at de ønsker å jobbe med meg og at vi sammen skaper musikken. De er rause, fine og lekende musikere, som tar vare på meg og det jeg kommer med. Musikken blir formet sammen med dem, og jeg kunne ikke vært foruten.

– Bransjen har vel også endret seg alle disse årene?

– Ja, bransjen er generelt hard og spennende for tiden. Det er mange om beinet på konsertfronten, ikke minst etter at strømmetjenesten tok all inntekt fra CD-salg. Så det blir spennende å se hvordan det utvikler seg og hvor lenge en kan holde på.

– Inntil videre satser jeg i alle fall på at det kan bety noe å gi ut ny musikk og fortellinger. Jeg håper folk er klare for det, sier Sigrid Moldestad.

«Historiene vi skal fortelle videre»

Hun ble nylig hyllet for sin lidenskap for å løfte fram glemte kvinnestemmer og har formet en karriere som kombinerer tradisjon, nyskaping og et brennende engasjement.

– Det er jo trist å innrømme, men som en kvinne som har bikket femti i musikkbransjen, tar jeg det ikke som en selvfølge at jeg får leve av å gi ut musikk og turnere. Det er ikke så mange av oss igjen, og vi må virkelig slåss for å beholde plassen. Så da jeg skulle feire 20 år som soloartist og gi ut ny plate, falt det seg naturlig å gi det ut i forbindelse med kvinnedagen, forteller Moldestad før hun fortsetter:

– Tekstene på albumet er jo preget av min egen voksne alder, der man søker seg naturlig tilbake til røttene sine og der man kommer fra. Erkjennelsen av den man har blitt på veien og de ulike veiene man har vandret gjennom livets gang, for å sitere albumtittelen. Musikken har vel egentlig tre hovedtemaer, om man kan kalle det det: bygda, kvinner og livshjulet som ruller og går, utdyper låtskriveren.

Hun forteller at det er viktig for henne at albumet skulle henge sammen fra start til slutt, og at «hjulet og linjene» var med hele veien.

– Jeg bruker ofte i hverdagen begrepet «historiene vi skal fortelle videre», og tenker at det har en egen verdi å fortelle om noe som har vært. Jeg har alltid likt å fortelle gamle historier på nytt i min musikk, og gjennom det minne oss på at de fortsatt er relevante for vår tid, litt slik folkevisene er blitt til.

– Det er nærmest uforståelig

Artisten utdyper også at utgivelsen er preget av at hun både er instrumentalist og vokalist, og at på denne fullengderen byr hun på nykomponert musikk, både med og uten tekst.

Albumet slippes digitalt og på vinyl, men på grunn av lengdebegrensningen i vinylformatet, inneholder vinylen 11 spor, samtlige med vokal, men på den digitale utgaven av platen kan lytteren glede seg over fire ekstra instrumentallåter. Lydbildet er forankret i folkemusikken med naturen og bygden som bakteppe, dog med Moldestads kjente musikalske signatur.

– Naturen jeg kommer fra er sterkt tilstede også i dette albumet. Både gjennom historier om høye fjell og skyggedaler, om lengselen tilbake til det man kommer fra. Det er jo veldig interessant hvordan naturen påvirker en som låtskriver. Jeg sitter ofte og undrer litt selv over «hvor musikken kommer fra», det som til slutt blir en sang. Jeg liker å tenke på det som noe litt mystisk også.

Moldestad er takknemlig for at hun har en slags kilde i seg som sender henne nye ideer.

– Jeg syns det er nærmest uforståelig at jeg sitter her med 15 nye låter. Hvor kom de fra? Hvor skal de hen? Hvordan kom de til meg? Jeg liker tanken på at jeg ikke helt vet svaret på det, for livet er fullt av ubesvarte spørsmål, sier Sigrid Moldestad før hun avslutter:

– Vi kommer ikke vekk fra livserfaringene våre noen av oss, så det er jo bare å gjøre det beste ut av det. Jeg tror vi alle får det så mye bedre hvis vi kan se hverandre, vite at alle har sitt å slite med, og vise hverandre raushet på veien. Det er kanskje nettopp dette som er et slags budskap denne gangen, både til lytterne og som en slags trøst til meg selv. Jeg håper med denne platen å gi både en oppsummering og en påminnelse om veiene vi går, og ikke minst om kraften i å gå dem sammen.

«Vinkemannen» spredde glede langs veien: Nå blir han hyllet