Herold

Når samisk selvbestemmelse beskrives som et skritt mot «parallellsamfunn», sier det mer om hvilke forestillinger som fortsatt finnes i deler av den norske offentligheten, enn om realitetene i samisk politikk.

Debatten om en mulig sameskatt er i seg selv en legitim politisk diskusjon. Man kan være for eller mot ordningen, og det finnes gode argumenter på begge sider. Spørsmål om finansiering av politiske institusjoner hører hjemme i en åpen offentlig samtale. Problemet oppstår imidlertid når denne diskusjonen glir over i en retorikk som ikke lenger handler om sak, men om å framstille samisk selvbestemmelse som noe fremmed, mistenkelig eller samfunnsnedbrytende.

Det er nettopp dette som skjer når et demokratisk valgt urfolksorgan omtales som et mulig «parallellsamfunn».

I kommentarentil Skjalg Fjellheim kobles diskusjonen om sameskatt til forestillinger om «nasjonsbygging», «konfrontasjon» og etableringen av et «parallellsamfunn». Slike formuleringer er ikke nøytrale beskrivelser av politiske uenigheter. De skaper et tydelig bilde av samisk politisk organisering som noe som står i motsetning til den norske staten og det norske fellesskapet. Når begrepet parallellsamfunn brukes i denne sammenhengen, plasseres samisk selvbestemmelse i en kategori som i norsk offentlig debatt vanligvis forbindes med isolerte minoritetsmiljøer, radikalisering eller manglende integrasjon. Dermed flyttes også hele forståelsen av samisk politikk: fra å være en del av det norske demokratiet til å bli fremstilt som et avvik fra det.

Denne framstillingen er både historieløs og misvisende.

Sametinget har krysset en grense med å utrede egen sameskatt i Norge

Sametinget er ikke et separat maktsenter som har vokst fram utenfor staten. Institusjonen er etablert av den norske staten selv og forankret i Grunnloven §108, som pålegger myndighetene å legge til rette for at samene kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Gjennom Sameloven er Sametinget gitt en tydelig rolle som politisk representasjonsorgan for samene i Norge. Ordningen er derfor ikke et uttrykk for separatistisk politikk eller et forsøk på å etablere en stat i staten, men en del av det norske konstitusjonelle systemet og av det demokratiske rammeverket som skal sikre politisk deltakelse for et urfolk.

Når samisk selvbestemmelselikevel beskrives som et skritt mot «parallellsamfunn», sier det derfor mer om hvilke forestillinger som fortsatt finnes i deler av den norske offentligheten enn om realitetene i samisk politikk. Gjennom store deler av norsk historie ble samer fremstilt som et hinder for nasjonsbyggingen, og resultatet av denne tankegangen ble en omfattende fornorskingspolitikk som i generasjoner forsøkte å presse bort samisk språk, kultur og identitet. Konsekvensene av denne politikken er godt dokumentert, og en av de mest smertefulle arvene den etterlot seg, var skammen mange samer ble påført for sin egen bakgrunn.

Nettopp derfor ble Sametinget opprettet. Institusjonen er et politisk svar på denne historien og et forsøk på å sikre at samene får reell innflytelse over saker som angår dem selv. I et moderne demokrati er dette ikke en radikal idé, men en anerkjent del av urfolksretten. Norge har også sluttet seg til internasjonale standarder for slike rettigheter gjennom blant annet United Nations sin erklæring om urfolks rettigheter. Formålet med disse prinsippene er ikke å bryte opp nasjonalstater, men å sikre at urfolk kan delta i og påvirke samfunnsutviklingen på en måte som ivaretar deres språk, kultur og samfunnsliv.

I denne sammenhengen er det også verdt å sette økonomien i perspektiv. Sametingets samlede budsjett ligger i dag på rundt 780 millioner kroner i året. Det kan ved første øyekast høres mye ut, men i realiteten er det omtrent på nivå med barnehagebudsjettet til én enkelt kommune, nemlig Tromsø kommune. Når man sammenligner med de økonomiske rammene som ellers brukes på offentlige oppgaver i Norge, fremstår Sametingets budsjett derfor som relativt beskjedent.

Dersom Norge faktisk ønsker å nærme seg det som i internasjonal sammenheng forstås som reell oppfølging av urfolksrettigheter og forsoning, er det dessuten vanskelig å se for seg at dagens nivå er tilstrekkelig. Skal man ta forsoning på alvor, vil det i praksis bety en betydelig styrking av innsatsen i størrelsesorden flere milliarder kroner årlig for å bygge opp språk, institusjoner, kultur og samfunnsstrukturer som gjennom generasjoner har vært utsatt for systematisk nedbygging.

Derfor er detfullt mulig å diskutere sameskatt saklig og kritisk uten å ty til begreper som antyder at samisk politisk organisering i seg selv er et samfunnsproblem. Politisk kritikk er en naturlig og nødvendig del av demokratiet, men det finnes en grense mellom saklig uenighet og retorikk som systematisk mistenkeliggjør et urfolks rett til politisk representasjon.

Når begreper som «parallellsamfunn» tas i bruk om samisk selvbestemmelse, flyttes debatten nettopp over denne grensen. Da handler det ikke lenger bare om skattepolitikk eller institusjonelle løsninger, men om hvordan samer og samiske institusjoner plasseres i den offentlige forestillingsverdenen. Den typen språk bidrar ikke til opplysning eller nyansering av debatten. Tvert imot risikerer det å normalisere en tankegang der samisk selvbestemmelse igjen fremstilles som noe mistenkelig eller destabiliserende.

Et samfunn som virkelig har gjort opp med fornorskningens historie, bør være i stand til å føre kritiske politiske diskusjoner uten å ty til slike forestillinger. Samisk politikk skal selvsagt kunne diskuteres og kritiseres på lik linje med all annen politikk. Men når retorikken begynner å framstille et urfolk og dets demokratiske institusjoner som en potensiell trussel mot fellesskapet, er det ikke samene som bør føle ubehag over debatten.

Skammen i en slik situasjon ligger et helt annet sted. Den ligger hos dem som fortsatt mener at samisk selvbestemmelse må beskrives som et problem for samfunnet.