Herold

De siste års sterke søkelys på kvinnehelse har utvilsomt økt oppmerksomheten på alt om kvinnehelse. Men har kvinnehelsen i nord blitt bedre av den grunn?

Hva har skjedd på kvinnehelsefronten etter at Kvinnehelseutvalget leverte sin NOU Den store forskjellen i mars 2023? Et tydelig utviklingstrekk er et økende antall private tilbydere av kvinnehelse i en eller annen form. Det er typisk er høyt utdannede kvinner som har sluttet i offentlig helsesektor som står bak, og de har GOD TID til å snakke med pasientene/ kundene sine. På den andre siden har vi utviklingen i offentlig helsevesen, der vi som jobber med kvinnehelse og fødselshjelp opplever å gå fra travle dager til kaos-pilotering i hverdagen. Sett i sammenheng er det ikke merkelig at både tilbydere og brukere av kvinnehelsetilbud tenker at gresset er grønnere på privat-siden av helsegjerdet.

Behovet for ulike helsetjenester innen kvinnehelse overstiger kraftig det som i dag tilbys innen offentlig sektor. På sykehuset har vi ikke tid til å diskutere behandling av menopauseplager. Det tar private gynekologer og fastleger seg av. På sykehuset har vi for lengst sluttet å ta kvinner som vi har operert til kontroll for å høre hvordan det har gått og se hvordan resultatet har blitt – det er det ikke kapasitet til. Og har du langvarige underlivssmerter og en mangeårig kompleks sykehistorie får vi ikke lov til å sette av ekstra tid til deg av den grunn. Fødselsforberedende kurs, sier du? Vel, hvis du bor i en kommune som har prioritert å tilby det, er du heldig. Eller kanskje du finner ei jordmor som tilbyr slike kurs privat, mot ekstra betaling. Vi som jobber innen kvinnehelse og fødselsomsorg, brenner alle for å gi et trygt tilbud med høy faglig kvalitet. Det er et fantastisk meningsfullt fagfelt å jobbe i. Men vi må prioritere knallhardt på hva vi bruker tiden vår til. Tid og omsorg gir ikke ekstra takst, og anses derfor et tapsprosjekt. Selv om vi som møter pasientene vet at det er nettopp ekstra tid og omsorg der det trengs som forebygger traumatiske fødselsopplevelser og psykisk uhelse. Og som koster masse penger å håndtere i neste omgang.

Gründervirksomheten innen overgangsalder og kvinners arbeidshelse er nærmest eksplosiv, men også innen svangerskaps- og fødselsomsorgen ser vi en økning av private aktører som tilbyr svangerskapskurs og i hovedstaden også privat fødselsomsorg. At tilsvarende privatisering av mannehelse er fraværende, har ikke vært et diskusjonstema. Slike private initiativer bidrar på den ene siden til å øke oppmerksomheten omkring kvinnehelse, som jo er positivt. De kvinner som kjøper disse tjenestene har nok også god nytte av dette. På den andre siden burde økende privatisering av kvinnehelse ikke være en ønsket utvikling for hverken jordmødre, fastleger, fysioterapeuter eller gynekologer. Jeg bekymrer meg over at økende privatisering av kvinnehelse blir en hvilepute for politikere og helsebyråkrater. Trenger vi i Helse Nord en aktiv strategi for å ivareta og styrke kvinnehelse- og fødselstilbud i vår spesialisthelsetjeneste?

Kvinnesyn og kvinnehelsehenger sammen. Hverken unødvendig sykeliggjøring eller bagatellisering av helseplager knyttet til kvinners reproduktive liv – menstruasjon, graviditet, overgangsalder – styrker kvinnelivet. Når kvinnehelselivet legges til den private sfære i stedet for at samfunnet tar et ansvar, bidrar det til at typiske kvinnehelseplager forblir skambelagte og at man ikke oppsøker hjelp. Det samme kan sies om hvordan vi i Norge ivaretar våre gravide, fødende og barselkvinner. Fødselstallsutvalget leverte nylig inn NOU-rapporten «Politikk for nye generasjoner», der sammenhenger mellom fødselstall, samfunn og helsetjenester tydeliggjøres. Vi kan ikke forvente at kvinner skal bære ansvaret og belastningen av å føde nye borgere alene. Det holder ikke at risikoen for å dø i forbindelse med svangerskap og fødsel i dag er meget lav i Norge. Ambisjonene og kvalitetsindikatorer bør sikte vesentlig høyere enn som så.

Målet for kvinnehelse-politikk er på mange måter lik målet med kvinnedagen – nemlig at begrepet og markeringen i fremtiden kan bli overflødig. Men det er en lang vei for å komme dit. I mellomtiden trenger vi at ny kunnskap iverksettes i både helsefagutdanningene og i klinisk praksis, og at alle stemmene som roper om bedre kvinnehelse i offentlig diskurs tas inn i styrerommene og omgjøres til politikk og robuste offentlige helsetilbud.

Kvinnehelse er supertrendy.Vi må sørge for å bruke dette gylne trendvinduet klokt. Og da tenker jeg at robust «bunadsmote» som står seg over mange generasjoner er det vi må gå for – ikke kvinnehelse som «døgnflue street-fashion».