Herold

«Våren gir håp. Vi gir ikke opp.»

Når du ser den siste tidens nyhetsbilde frem mot kvinnedagen, er det umulig å ikke dra paralleller til kvinnekamp. Og jeg veit det er triggende, og jeg veit at alle er lei. Av dokumenter fra USA som offentliggjøres og blottlegger makteliten over hele verden. Av rettssaker om unge, ikke adelige-menn med mødre som burde visst bedre enn å ha kontakt med overgrepsdømte milliardærer. Allikevel, så kan jeg ikke før denne ene kvinnekampdagen vi markerer over hele verden hvert år, unngå å si (for det gjør jeg aller helst ikke, og i alle fall ikke politisk, eller personlig): «Hva var det vi sa».

For det erdet vi sier, feminister, hvert år – hver 8. mars med litt ulik ordlyd: Nei til vold mot kvinner! Styrk sexkjøpsloven! Kroppen min er ikke din! Et nei er et nei! Vi roper det fordi det alltid er aktuelt. Vold og overgrep skjer, hele tiden, overalt og med hvem som helst (og mest kvinner). For at vi skal bli hørt må vi gå sammen, rope sammen, jobbe sammen, organisatorisk, politisk eller alene. Det er ikke bare aktuelt i 2026.

Samtidig er det denne tida på året. Slutten på en lang og kald vinter. Så kommer den første påminnelsen om vår og om at det er en endring i vente. Mildvær, kjøttmeis som kvitrer på vei inn i bilen om morgenen. På kjøkkenbenken har svartmauren våkna. Små og flittige jobber de seg målrettet over syltetøyflekker og tesøl som ligger igjen på en uvaska benk i et hus fullt av tenåringer. Jeg legger ut mauråte, men blir ikke kvitt de. Jeg dreper de, men blir ikke kvitt de. Jeg skyller de ned i vasken, men blir ikke kvitt de. De små svarte maurene fortsetter å gå oppetter kjøkkenskapene, inn i oppvaskmaskinen og i en liten sti mellom brødsmulene bak komfyrtoppen.

Så en dager de plutselig borte. Og jeg vet ikke om det er fordi de fant et renere kjøkken, eller om de faktisk døde. Og det er jo det jeg håper på. At de er borte, bekjempet, at de endelig har skjønt at de ikke hører hjemme på mitt kjøkken.

Litt sånn er det med den evige kvinnekampen også. Vi vinner noen kamper. Vi taper noen. Vi mister noen medlemmer. Vi splittes. Vi tar fyr av nytt engasjement og medvind. 2026 er intet unntak. Likevel gjenfødes vi igjen og igjen. Våren gir håp. Vi gir ikke opp. Selv om menn voldtar, utnytter, slår og manipulerer. Vi er som de små svarte maurene på kjøkkenbenken min som finner næring i små flekker av matsøl. Vi feminister fortsetter i de tungt oppgåtte stiene til alle de som har gått før oss. Du kan prøve å bli kvitt oss, men vi kommer alltid tilbake.

Gratulerer med den internasjonale kvinnekampdagen!