Herold

Fjellheim mener Sametinget har krysset en grense ved å utrede en mulig sameskatt i Norge, og etterlyser samtidig mer «brobygging» fra samisk side. Men brobygging over hva, Fjellheim – og på hvem sine premisser?

Sametinget har krysset en grense med å utrede egen sameskatt i Norge

Fjellheims betraktninger er som vanlig gjennomsyret av et perspektiv der staten Norge fremstår som det naturlige sentrum og rammen for all politisk legitimitet, mens samiske politiske institusjoner fremstilles som avvik, særordninger eller potensielle trusler.

Det er nettopp dette perspektivet – formet av Norges koloniale historie i Sápmi – som gjør at forslag om samisk politisk og økonomisk handlingsrom fort tolkes som «konfrontasjon», «parallellsamfunn» eller «nasjonsbygging».

Men Sametinget er ikke et separatistisk prosjekt. Det er et urfolksparlament opprettet av den norske staten i 1989, nettopp fordi staten etter hvert anerkjente at behandlingen av samene gjennom fornorskingspolitikken var urettmessig. Sametinget er en del av Norges demokratiske struktur, og eksisterer i dag i kraft av både nasjonale politiske beslutninger og internasjonale urfolksrettigheter.

Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport fra 2023 dokumenterer tydelig hvordan staten Norge i over hundre år førte en politikk som systematisk forsøkte å bryte ned samisk språk, kultur og identitet. Men fornorskingspolitikken handlet ikke bare om språk. Den rammet også samisk organisering og samfunnsformer, og ikke minst; mulighetene for å utvikle økonomisk og samfunnsmessig organisering gjennom disse hundre årene. Samiske institusjoner ble marginalisert, og samisk politisk representasjon har det meste av tiden vært ikke-eksisterende i statens beslutningsprosesser, og er det i stor grad ennå i dag.

Når samiske politiske miljøer i dag diskuterer mer stabile finansieringsordninger for Sametinget, skjer det derfor ikke i et vakuum.

I lys av historien er det ikke særlig radikalt at samiske politiske miljøer diskuterer mer stabile finansieringsordninger. Tvert imot er det ganske vanlig i urfolkspolitikken - også internasjonalt - at institusjoner søker større økonomisk forutsigbarhet for å kunne ivareta språk, kultur og rettigheter. Økonomisk handlingsrom for samiske institusjoner er en naturlig del av utviklingen av urfolksstyring i et moderne demokrati.

Likevel fremstiller Fjellheim dette som et forsøk på å «etablere skiller mellom mennesker basert på etnisitet». Det er en misvisende fremstilling. Sametingets manntall er ikke et etnisk register som staten pålegger noen å stå i. Registreringen er frivillig, og ordningen er knyttet til kulturell og språklig tilhørighet snarere enn biologiske definisjoner av etnisitet.

Fra Fjellheims ståsted fremstår dette kanskje som «radikal samepolitikk». Fra et samisk perspektiv kan det like gjerne forstås som et folk som fortsatt forsøker å bygge institusjoner etter flere hundre år med statlig marginalisering.

Likevel fremstilles det ofte som om selve tanken om større økonomisk handlingsrom for Sametinget er samfunnsnedbrytende. Det advares til og med mot å «åpne Pandoras eske». Denne typen retorikk er velkjent i historien: når minoriteter organiserer seg politisk eller søker større innflytelse over egne samfunnsforhold, fremstilles det ofte som en trussel mot fellesskapet.

Men spørsmålet er hva slags fellesskap man egentlig snakker om. Det norske fellesskapet har aldri vært historisk nøytralt. Fornorskingspolitikken var ikke et marginalt kapittel i norsk historie; den var en grunnleggende del av statens nasjonsbygging. Å diskutere samisk selvbestemmelse uten å legge dette historiske premisset til grunn er å late som. Det er å ignorere bakgrunnen for hvorfor Sametinget finnes. I realiteten er mange av de samiske politiske kravene i dag et forsøk på å reparere institusjonelle skjevheter som historien har skapt. Og Fjellheim, dette er ikke en offerrollesituasjon, det er samfunnsbygging.

Det egentlige hinderet for brobygging ligger ikke i at samiske miljøer diskuterer nye politiske virkemidler. Broer bygges ikke ved at den ene siden definerer både rammene og virkelighetsbeskrivelsen, og samtidig krever at den andre skal opptre «forsonende».

Skal man faktisk snakke om brobygging, må det starte med en grunnleggende erkjennelse: også majoritetens perspektiv er politisk. Også det norske perspektivet er historisk formet – av statens interesser, institusjoner og maktstrukturer. Først når dette perspektivet anerkjennes som nettopp et perspektiv, og ikke som den eneste nøytrale virkeligheten, kan den etterspurte brobyggingen bli reell.

For uten landkar i begge ender blir det ingen bro.