Herold

Det er fast rutine for konfirmantene å spørre presten om det er lov å banne. Da pleier jeg å minne om at de sannsynligvis allerede har sunget «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» på presentasjonsgudstjenesten. Er det banning å bare si tittelen på den salmen?

Jeg burde kanskje lagt opp til mer undervisning om moral i konfirmanttida. Gjør ditt. Ikke gjør datt. Og jeg burde sikkert svart konfirmantene tydelig på om det er lov å banne. Men da er vel neste spørsmål være hva som er banning og hva som ikke er det, og da blir samtalen meningsløs.

Ut fra perspektivet til en vanlig konfirmant skal det bannes i kirka på søndag. Jeg har fri. Men der det er gudstjeneste, skal det leses fra Lukas kapittel 11, blant annet vers 18: «Om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da riket hans bli stående? Dere sier jo at det er ved Beelsebul jeg driver de onde åndene ut,» sier Jesus.

En konfirmant som hadde hørt den teksten, ville sikkert tenkt at presten banner. En ekstra oppvakt konfirmant ville begynt å bruke Beelsebul som banneord, i hvert fall hvis dagens konfirmanter er noenlunde likt skrudd sammen som da jeg var konfirmant.

Og det er en god påminnelse om kommunikasjon. En ting er hvilket budskap vi ønsker å formidle. Hva konfirmantene eller andre tilhørere oppfatter, kan være noe helt annet. Slik kan det også være hjemme, på jobb og i venneflokken. Jeg har lett for å glemme at meningen jeg prøver å formidle, kan bli endret underveis.

Her kunne jeg fortsette å snakke om kommunikasjon. Jeg kunne også snakket om det som skurrer mest for meg i resten av søndagens prekentekst, nemlig Jesus i møte med onde ånder. Hva var det som i Bibelen betegnes som onde ånder? Derfra går tankene raskt videre til «Åndenes makt», uforklarlige hendelser og alt sånt som jeg bare har hørt om, men aldri merket selv. Hvordan skal kirka forholde seg til det?

Men i stedet skal jeg heller misunne konfirmantene, og andre også, som banner. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være forfriskende å møte lidelsen og ondskapen i verden med ordbruk som nok ville gitt gult kort fra min søndagsskolelærer. Det er igjen krig i Midtøsten, og krigen i Ukraina har vart i over fire år nå. Og her hjemme får vi daglige påminnelser om alle som lever med vold og overgrep. «Herre Gud» er lett å si, men hvor blir det av «ditt dyre navn og ære»? Hvor har Gud gjemt seg?