Herold

Gratulerer med dagen til alle kvinner, og til alle som har bidratt i kvinnekampen!

I dag skal vi feire, men vi skal også vokte oss for nostalgien. Det er lett å ta dagens frihet for gitt, men uten kvinnene som brøytet vei før oss, hadde livene våre vært ugjenkjennelige.

At det i dag er en selvfølge for kvinner å være selvstendige, kunne drive en husholdning alene og være frie til å gjøre stort sett som vi vil, er ikke en naturlov, det er et resultat av en nådeløs kamp, utkjempet av tidligere heltinner og allierte menn.

Vi bor i et av verdens mest likestilte land. Vi har hatt stemmerett siden 1913, en likestillingslov som verner oss mot diskriminering i arbeidslivet, og råderett over egen kropp. Dette er pilarer vi aldri må slutte å forvalte eller glemme bort.

Likevel ser jeg som journalist at vi fortsatt snubler i de samme gamle gapene; lønnsforskjellene består, og maktens korridorer har fortsatt en tendens til å gjenlyde av mannsstemmer.

Det er her vi må være våkne.

Vi kan ikke overlate definisjonsmakten til et fåtall middelaldrende menn i dress med et gammelmodig syn på kvinners posisjon. Det handler om å utfordre de etablerte strukturene og tankesettene de representerer. Det er vi selv som er ansvarlige for å forvalte og videreføre rettighetene vi har arvet, og aldri falle i fellen om at godt nok er godt nok.

Derfor blir jeg oppriktig bekymret når jeg ser en voksende trend der fortiden romantiseres, og kvinner «velger» seg tilbake til kjøkkenbenken. La oss ikke la oss lure av filteret på Instagram. Det som i dag pakkes inn som en idyllisk livsstil, var for våre formødre en tvangstrøye av økonomisk avhengighet. Frihet er ikke å gå bakover.

Jeg har også liten tro på at løsningen finnes i de utallige «rosa-arrangementene» som popper opp med jevne mellomrom. Misforstå meg rett: Det er ingenting galt i at kvinner setter seg sammen for å dele bekymringer og suksesshistorier. Det er både styrkende og nødvendig. Men for at vi skal ta og få vår rettmessige plass, må mennene også høre disse historiene, og vi må få tilgang til deres historier. Ved å isolere debatten til lukkede kvinneforum, risikerer vi at forskjellene blir større fremfor at gapet tettes.

Den reelle endringen skjer ikke i en rosa boble, men når vi tar plass på de arenaene hvor mennene befinner seg.

Vi skal ikke be om tillatelse eller om en stol ved bordet, vi skal ha fast plass. Dette gjør vi ved å utvise handlekraft, kompetanse og en urokkelig vilje til å forme vår egen fremtid, gjennom bevisste valg i alt fra utdanning og yrkesvei til å selv definere vår plass i hjemmet og opprettholde retten til å bestemme over egen kropp. Samtidig skal vi aktivt løfte opp alle de kvinnene som ikke har de samme mulighetene.

1. mars handler om solidaritet med kvinner over hele verden, en påminnelse om at kampen for likestilling fortsatt er global og påkrevd.

Vi er en del av et større fellesskap som kjemper for grunnleggende rettigheter, men her hjemme, i vårt privilegerte hjørne av verden, handler det like mye om å forvalte vår egen frihet med ryggrad. Dette innebærer en urokkelig vilje til å stå opp for våre rettigheter, utfordre urettferdighet og aktivt bidra til et samfunn der ingen tas for gitt.

Likestilling er ingen særinteresse for en utvalgt gruppe, men selve fundamentet for et velfungerende, moderne samfunn, et samfunn som høster fruktene av mangfold, rettferdighet, innovasjon og fullt utnyttet potensial.

Dette er et arbeid som krever vår oppmerksomhet og innsats, ikke bare én dag i mars, men hele året.