Herold

To dager etter at USA og Israel angrep Iran, åpnet Hizbollah en ny front mot nordlige Israel. - Går alarmen, må du spurte, sier innbyggere til Dagbladet.

NAHARIYA / ROSH HANIKRA (Dagbladet): Da Yuval (25) våknet av sirener forrige lørdag, var det én ting han fryktet.

At soldater fra Hizbollah skulle komme ned fjellsiden og angripe kibbutzen hans.

- Jeg var sikker på at de skulle komme. Enten samme dag, eller dagen etter, sier han til Dagbladet.

Yuval bor i Ha-Vatikim, nord i Israel, men Dagbladet møter ham i Nahariya, den nærmeste byen fra bostedet hans. Her er vi cirka ti kilometer fra grensen mellom Israel og Libanon.

Befolkningen i Nahariya har nå i ei uke opplevd regelmessige alarmer om missilangrep etter at Israel og USA innledet krigen med å angripe Iran forrige lørdag.

- Men vi visste at missilene ikke ville komme hit. De sendes lenger sør, mot Haifa og Tel Aviv.

Men mandag 2. mars åpnet det seg en ny front i krigen, da Hizbollah igjen begynte å skyte raketter inn mot disse områdene nord i Israel. Igjen bodde Yuval i en krigssone.

- Stoler på skjebnen

Yuval, og resten av befolkningen i regionen, har likevel god erfaring med situasjonen, forklarer han, etter krigen mellom Israel og Hizbollah i 2024.

Yuval jobber som frivilligarbeider for brannvesenet, og måtte i 2024 stadig rykke ut til skogsbranner forårsaket av rakettnedslag. Han forteller om flere nære-på-hendelser. Eksempelvis en gang da han hørte en hvinende lyd av at noe falt gjennom luften. Da han gikk ut av huset sitt, lå det en udetonert rakett på bakken foran ham.

- Jeg har ikke noe bomberom i huset. Men jeg stoler på skjebnen og statistikken. Stedet jeg bor er så lite, og det er større sannsynlighet for at de skyter rakettene sine hit mot Nahariya.

Derfor er et bakkeangrep fra libanesisk side det verste scenarioet, mener han. Han og de andre i kibbutzen mottar nå trening for å kunne bekjempe dette.

- Jeg kan ikke dele så mange detaljer om dette. Men vi har tilgang på rifler, og vi kunne hamlet opp med spesialsoldatene til Hizbollah.

De aller fleste Dagbladet møter sier likevel at Hizbollah har blitt kraftig svekket etter krigen i 2024 som stoppet med en våpenhvile. Israel gjennomførte da omfattende angrep mot Hizbollahs våpenlagre og infrastruktur. Men for Yuval har ikke dette fjernet trusselen.

- Du kan drepe soldatene, men du kan ikke drepe en ideologi. Denne planen kommer de alltid til å ha - de vil gjøre det samme som Hamas gjorde 7. oktober 2023.

Men i Nahariya ser man tydelig at resten av befolkningen har blitt påvirket av de nylige rakettangrepene.

Plutselig høres eksplosjonen

Det er en smått anspent stemning i gatene. Folk går målrettet bortover fortauene. Biler er på vei hit og dit, men de kjører fort.

Bare fem minutter etter at Dagbladet ankommer byen, hører vi uten forsvarsel en høy eksplosjon på himmelen. En røyksky vitner om at israelsk luftvern har avskjært en rakett.

- Det var litt rart, vi pleier å høre en alarm først, sier Madelen Strugo (23).

Vi møter henne og venninna Coral på en hamburgerrestaurant i hovedgaten. De er de eneste kundene.

I Tel Aviv har man rundt ett og et halvt minutt forvarsel om det kommer angrep fra Libanon. Her i Nahariya har man rundt 15 sekunder, forteller venninnene.

Et par timer tidligere skjøt Hizbollah ti raketter mot Nahariya som alle ble skutt ned av israelsk luftvern.

- Om alarmen starter må du bare spurte umiddelbart.

- Hvor ville dere løpt nå da?

Begge to ser seg rundt.

- Jeg er litt usikker.

Tre angrep om dagen

Madelen og Coral anslår at de har hatt rundt tre angrep om dagen siden Hizbollah sluttet seg til krigen, og påpeker at dette er mange færre enn det de opplevde i 2024.

Israel har svart med å gjennomføre omfattende bombing både sør i Libanon og i Beirut. I skrivende stund har de israelske angrepene drept 123 mennesker og skadet 683, ifølge libanesiske helsemyndigheter.

- Jeg synes veldig synd på dem, sier Madelen da vi spør hva hun tenker om dødsfallene på andre siden av grensen.

- De er uskyldige sivile. Det er bare Hizbollah vi vil fjerne, og det ender opp med at libanesere lider.

Det samme hører vi fra kompisene Shahar (23) og Barbiro (23) som er de eneste kundene på en annen restaurant.

- Vi vil leve sammen med libanesere, men ikke med Hizbollah, sier Barbiro.

- Det samme gjelder vanlige iranere. Jeg kjenner mange iranere, og de er flotte folk. Jeg jobber også sammen med en iransk fotograf som redigerer bilder for meg. Jeg betaler henne med kryptovaluta, legger han til.

Barbiro driver nemlig en frisørsalong med 15 ansatte. Grunnet angrepene fra Hizbollah har han likevel måttet stenge ned.

- Folk er redde for å dra ut. Barn er livredde. Nå er klokka 14.00 her, og det burde være stappfullt i gatene og på restaurantene, men du ser hvor tomt det er.

Dyster spådom: - Kommer aldri til å stoppe

Selv om angrepene oftest blir stoppet av israelsk luftvern, er de likevel effektive i å avbryte samfunnet, påpeker Barbiro.

- Forretninger - sånn som salongen min - må stenge ned, og vi taper masse penger. På den måten klarer de å skade oss selv om rakettene ikke treffer.

- Tror dere Israel klarer å stanse dette ved å angripe Hizbollah nå?

Begge trekker på skuldrene.

- Israel prøver alltid å bekjempe dem, men så kommer de tilbake igjen og igjen. Dette kommer aldri til å stoppe ... Aldri.

I tillegg til omfattende bombing på libanesisk side, er det nå sterke indikasjoner på at israelske forsvarsstyrker (IDF) er inne på libanesisk territorium. Det bekrefter Barbiro.

- Jeg har en kompis som er der akkurat nå - inne i Libanon. Jeg er veldig redd for ham, og jeg får ikke høre noe, siden han ikke får ha med seg mobiltelefon.

Fulle av bevæpnede soldater

IDF meldte nylig at de har kalt inn 100 000 reservister til tjeneste på grunn av sikkerhetssituasjonen.

Også i Nahariya er sikkerhetsstyrker en del av bybildet. Både politi og militære patruljerer med tung bevæpning. Flere militære skip er synlig langs kysten.

Når Dagbladet kjører nordover, blir det færre og færre biler jo nærmere den libanesiske grensen vi kommer. På den siste strekningen mot grensemuren ser vi bare en pansret bil tilhørende IDF kjøre i samme retning.

Vi stanser omtrent øverst på bakketoppen, ved det som en gang var en grenseovergang.

Rett over knausen ser vi en brun grensemur i betong, med et stålgjerde ovenfor. Her er vi bare noen titalls meter fra den libanesiske grensen.

Soldater: - Vi er sterkere

En håndfull soldater i en varebil er de eneste andre vi ser her på parkeringsplassen. Vi får slå av en prat, men de ønsker ikke å bli avbildet.

- Jeg har vært her i to måneder, sier soldaten som kaller seg Omri.

Han bekrefter at han har vært inne i Libanon tidligere, men vil ikke gi detaljer om hva som foregår på bakken nå.

- Vi er stolte over å beskytte landet vårt, roper en av medsoldatene hans fra baki varebilen.

- Hvordan er det å kjempe mot Hizbollah inne i Libanon?

- Man skal ikke undervurdere ferdighetene deres, men vi er likevel sterkere, svarer Omri.

- Men det er farlig å avskrive dem helt.

Flyktet hit: - Kanskje vi er dumme

Dagbladet kjører så ned til nærmeste tettsted - kibbutzen Rosh Hanikra. Også inngangen her voktes av tungt bevæpnede soldater. Idet vi kjører gjennom de tomme gatene til kibbutzen, ser vi rett opp på grensemuren et par hundre meter unna.

De første vi møter er en familie på fire, pluss to hunder; Ori, Eli, og døtrene Ada og Eve.

- Vi er ikke lokale, vi kom hit for å slippe unna Tel Aviv, sier Ori, da Dagbladet stopper familien på fortauet.

Ektemannen Eli vokste opp her i Rosh Hanikra, og de føler at det er tryggere her på grensen enn i Tel Aviv hvor det er daglige missilangrep.

Akkurat da Ori forteller dette, lyder alarmen igjen fra Dagbladet telefon. Denne gangen for Tel Aviv.

- Der ser du. Det høres kanskje rart ut. Men kanskje det er vi som er de dumme, sier Eli, og peker ut på de tomme gatene.

- Du ser alle her sitter inne i husene for å være nærme tilfluktsrommene sine. Kibbutzen er helt sjeleløs.

Alarm og angrep samtidig

Vi hører likevel barnelatter et stykke lenger inn i kibbutzen. Når vi kommer oss dit, møter vi Ila, som har med barnebarna Negev, Gefen og Noam på en lekeplass.

- Vanligvis ville det vært fullt av folk her, men nå er barnehagene og skolene stengte, og da er nok de fleste hjemme, sier Ila. Hun står der med en påfallende ro, selv om det er fare for raketter fra grensen rett bak henne.

Her i Rosh Hanikra er vi så nærme grensa at alarmen starter samme øyeblikk som angrepet kommer, forteller Ila.

- Noen ganger kommer sirenen etter eksplosjonen.

Likevel er hun ikke redd, sier hun. I likhet med de fleste andre vi snakker med, påpeker hun at det var verre i 2024. Da ble de aller fleste landsbyer og kibbutzer i området evakuert til Tel Aviv og andre tryggere områder i sør.

Nå er det ikke et trygt Tel Aviv å dra til, påpeker hun.

- Her er vi også så nærme grensen, at rakettene som regel flyr over oss. Her er det heller droner som er en trussel.

Enda et av barnebarna hennes har nå kommet ut til lekeplassen - 19 år gamle Roni, som akkurat kom hjem igjen fra en ferie i Athen. Hun var i Hellas da krigen startet, men likevel ville hun hjem hit til Rosh Hanikra så raskt hun kunne.

- Det eneste jeg ville var å komme meg hjem til Israel, og jeg er mye tryggere her enn i Tel Aviv.

DAGBLADET I ISRAEL

Dagbladets Morten Risberg dekker krigen fra Tel Aviv.