Opprørende verk om frynsete mus, horer, hekser og demoner med enorme organer.

«Glitrende tiss, slarkete mus og magiske enhjørninger». «Den indre klitoris kommer ut av skapet». «Orgasmisk sædslurp». «Pikknotisering og Freuds hevngjerrige furier».

Det er saftige kapitteloverskrifter i Nina Brochmanns «Avkledd - den syke historien om kvinners seksualitet i medisinen».

Historien er syk fordi det handler om sykdom – eller sykeliggjøring.

Men først og fremst fordi det er en ganske sprø fortelling om hvordan menn med makt har fortolket vårt underliv. Brochmann selv oppsummerer denne utrolige boka – eller verket - så presist at jeg bare må sitere:

«Mystisk og truende, opphissende og frastøtende. Slik har samfunnet, med leger i spissen, kunnet diagnostisere kvinnen som hore, heks og helgen; nymfoman og sexløs; hysterisk, frigid og jomfrusyk – tilstander uten mannlige ekvivalenter. Leger har oppdaget organer som ikke finnes og gjort eksisterende, helt ordinære organer til monstrøse, truende avvik, alt etter hva som har passet det rådende trusselbildet i verden.»

Avkledd - den syke historien om kvinners seksualitet i medisinen

Nina Brochmann

Sakprosa

«Dette var sterke saker»

Skjebnesvanger påstand

Brochmann kan sitt stoff. Hun er seksualunderviser, gynekolog, fødselslege og helsestasjonslege, og forfatteren av suksessen «Gleden med skjeden» (2017).

Jomfruhinnen er viet mye plass. Naturlig nok. Den har vært et slags bevis på at kvinner var fysisk forseglet fra naturens side og måtte «åpnes» av en mann. Bare tull, fastslår Brochmann med det litt frekke og sleivete språket som preger boka: Anatomisk er hymen (jomfruhinnen) «et gjesp, et komma, en pause mellom to ord. Du kan se rett på den, og likevel er den usynlig.»

Dette ble påvist allerede av den legendariske legen Soranos av Efesos (98–138), som mente at det hverken fantes logikk eller kliniske bevis på en jomfruhinne. 1400 år senere fastslo likevel Europas mest banebrytende anatom, Andreas Vesalius, at jomfruhinnen eksisterer. Dette ble «bevist» gjennom dissekering av en 36 år gammel nonne og en ung pukkelrygget jente – begge stjålet fra likhuset.

Påstanden har vært skjebnesvanger for kvinner. Brochmann forteller om at det selv i dag finnes kirurgiske tilbud til «jomfruer» som skal gifte seg, og der det kreves blodbevis etter bryllupsnatten.

Hekser og klitoris

Medisinens historie er nært knyttet til teologi. Den franske heksefangeren Nicolas Rémy, skrøt eksempelvis av å ha henrettet 900 hekser på 15 år.

Han beskriver at «alle kvinnelige hekser hevder at de såkalte kjønnsorganene til deres demoner er så store og så overdrevent stive at de ikke kan få plass til dem uten den største smerte». Her antydes det at inkvisitoren må ha vært svært sjalu på demonens enorme organer.

Brochmann skriver også om hvordan medisinske tilstander overtok for de teologiske i 1800-tallets diagnose-iver på kvinner. En kåt (syndig) kvinne led av nymfomani, en gudfryktig av frigiditet.

Helt grotesk er fortellingen om klitoridektomi – altså fjerning av klitoris – for å unngå onani. Dette ble gjort med skalpell, saks eller brennjern.

Ved siden av jomfruhinnen er boka viet klitoris, det mystiske G-punktet og spørsmålet om det egentlig eksisterer kvinnelig orgasme: Jeg elsket min klitoris, sier Brochman bramfritt, og forteller om første gang hun så «den anonyme frynsete musa» på disseksjonssalen: «Det jeg trodde var en knapp, en knott, en ert, var et ruvende isfjell, like stor som en penis».

Imponerende fyldig verk

Det mest overraskende – sjokkerende vil jeg si – med denne boka er hvor lite en selv i dag vet om kvinners underliv – og ikke minst kvinnelig orgasme.

Brochmann forteller om absurde forskningseksperimenter på midten av 1900-tallet med den hensikt å finne kvinners orgasmepunkt. Da ble kvinner spent fast i en gynekologstol, penetrert av en mann og med en lege som observatør. Alternativt hadde de assistentleger som «fingret» kvinnene.

Helt grotesk er den omfattende sterilisering av «mindreverdige» kvinner på 1900-tallet og det verste – lobotomi – også der var majoriteten av ofrene kvinner.

Uvitenheten toppet seg med den skandaløse Bjugn-saken i 1992, der halve bygda ble anklaget for pedofili i en barnehage, bevist gjennom medisinske eksperter som konkluderte med at 23 av barna hadde unormale underliv, og «høyst sannsynlig» var utsatt for overgrep. Det ble senere avdekket at ekspertene ikke visste hvordan et normalt barneunderliv og en normal hymen ser ut.

«Avkledd» er ellers et så imponerende fyldig verk at det er vanskelig yte den rettferdighet i en kort anmeldelse. Den har i tillegg noen ganske fantastiske illustrasjoner. Som Hildegard von Bingens tegning av universet som en vulva med klitoris på toppen som en sjøstjerne.

Ved siden av å være et faktaverk, er selve stilen til tider pamflettaktig, med mye ironi og parenteser som «Ingenting sier bra fest som et oppskåret kvinnfolk!» For min del kunne Brochmann gjerne dempet dette. Faktaene er opprørende nok.