Herold

Nordlig regnbue vignetten

Vårens ankomst

Med fioler ved føttene og liljer i hendene,

med roser på kinnene og våren under brystet,

med himmelen i sjelen og solen i øynene,

med kilder på tungen – steg jeg fra fjellet ned til byen.

Jeg gikk lekende og strødde over fortauene

fioler og roser og liljer hvite som snø,

og menneskene som så meg, i sine slitne øyne så en annen verden – de så en nyduftende vår.

«Å, hvilken friskhet!» sa de, «hvilken friskhet!»

og åpnet vinduene foran meg, og jeg, med hjertet åpent,

gikk syngende videre og strødde over fortauene

fioler og roser og sjasminer fulle av sjel.

Som om hele naturen var blitt til en ung gutt,

som hadde steget ned fra fjellene til byen

og vandret som et smaragdgrønt eventyr

fra land til land og strødde valmuer fra sine hender –

våre sangers daggry og fjellenes vår.

Kroning

Min sjel våknet av duften fra sør,

dens milde bris kaller meg ut.

Selv snøen, kysset av solens unge lepper,

gråter av glede over markene.

La meg gå – snøklokkene blomstrer,

la meg kysse øynene som ser på meg fra snøen,

la meg følge svalene

og komme tilbake med dem og bringe våren.

La meg stige opp på fjellenes blå trone,

ta solen som krone på mitt hode,

ikle meg daggryets purpur

og krone meg selv til vårens konge.

Og la meg sende ut et strengt dekret:

at kildene skal risle for evig,

at fjellene ved min sol skal blomstre,

at slettene som et hav skal grønnes for alltid,

at vårer skal komme og aldri gå,

at de skal vare evig som en smaragdisk paradis,

at dødens hemmelige råd skal brytes mot meg,

at mennesket skal juble i evighetens lykke.

Og da skal jeg være lykkelig,

og kanskje da vil jeg også elske døden –

når jeg blir udødelig, når jeg varer for alltid,

når alle vårer er mitt rike.

Hovhannes Shiraz, armensk poet.