Herold

Vi ber om at himmelen over oss igjen vil være fredelig, og morgenene vennlige

Nordlig regnbue vignetten

Fire år er et skremmende tall, preget av millioner av knuste planer, søvnløse netter, smerten ved tap og utrolig motstandskraft. På denne dagen er det vanskelig å finne ord som kan lege sårene, men det er viktig å huske at vi ikke er alene.

Fire år er ikke bare tid; det er et tegn på vår usårbarhet. Verden beundrer hvordan vi holder ut når det ser ut til at vi ikke har noen styrke igjen ...

Fire år med krig har ikke knekt oss, har ikke tatt fra oss vår menneskelighet og tro. Vi er sterkere enn vi kan forestille oss.

Måtte denne styrken fortsette å holde oss oppe. Vi ber om at himmelen over oss igjen vil være fredelig, og morgenene vennlige.

Lina Padura

Jeg ble født og oppvokst i Armenia. Da var Armenia en del av Sovjetunionen. Allerede da la jeg merke til at en stor del av den sovjetiske intelligentsiaen – forfattere, kunstnere, komponister, skuespillere, militære ledere og forskere – var etniske ukrainere.

Jeg tjenestegjorde i Den røde armé i Ukraina. Jeg husker godt at ukrainere var hyggelige og talentfulle mennesker. Vi ble lært at ukrainere og russere er brødrefolk.

Armenia og Ukraina har vært uavhengige land i 35 år. Likevel blander Russland seg stadig inn i våre saker, skaper problemer, setter oss opp mot hverandre og starter kriger. Samtidig skryter Russland av at de har den nest sterkeste hæren i verden, og at ingen kan stå imot dem.

Da Russland angrep Ukraina, var jeg i sjokk. Russerne planla å innta Kyiv på tre dager og holde en militærparade der.

Det er nå fire år siden. I løpet av denne tiden har hundretusenvis av ukrainere blitt drept eller skadet. Hele byer og landsbyer har blitt utslettet fra jordens overflate. Millioner av mennesker har blitt tvunget til å forlate hjemlandet sitt og søke tilflukt i ulike land verden over.

«I dag – ‘Fire år siden Putin skulle ta Kyiv på tre dager’ – slik startet president Zelenskyj sin tale morgenen 24. februar. Presidenten mintes sitt svar til dem som foreslo at han burde forlate byen: ‘Vi trenger våpen, ikke drosjer!’ Den dagen var det mange som ikke kjente disse ordene, men de levde etter det samme prinsippet. De reiste barrikader og tok imot okkupantene på en måte de fortsatt ikke kan glemme.

Kyiv er ikke bare en vakker by; det er en by med flotte mennesker som samlet seg og forsvarte byen sin, deretter regionen sin, og til slutt drev fienden 700 kilometer bort fra hovedstaden.

Og dette handler ikke bare om Kyiv, men om hele Ukraina. Vi husker og vet alt og alle – både de som dro, og de som sto på avstand. Kyiv er fritt. Ukraina er fritt, selv om det fortsatt gjenstår arbeid for å sikre friheten fullt ut – fra Lviv til Luhansk, fra Tsjernihiv til Jalta. Og inntil det arbeidet er gjort, sier jeg, som en etterkommer av van- og jerevan-armenerne: Neste år på Krim, i Donetsk, i Luhansk. Ære være Ukraina!»

I løpet av disse fire lange og vanskelige årene har hundretusenvis blitt drept, og enda flere har blitt skadet. Leiligheter og hjem har blitt ødelagt og utslettet. Millioner av mennesker har måttet flykte og søke trygghet i ulike deler av verden.

Selv vår lille hjemby Levanger har allerede tatt imot hundrevis av ukrainske flyktninger. De er for det meste utdannede og svært talentfulle mennesker. De elsker å arbeide og vet hvordan man bygger et liv på nytt. Jeg har fått nye venner blant dem.

Sammen med dem var jeg tirsdag 24. februar i Levanger kirke for å minnes dagen for fire år siden, da Russland angrep Ukraina. Jeg ble dypt imponert over at kirken også var full av etniske nordmenn, blant dem mange av mine norske venner. Det var viktig å være sammen på denne vanskelige dagen.

Jeg ble også imponert over hvordan ukrainerne organiserte og gjennomførte minnemarkeringen. Jeg visste fra før at ukrainere er et svært musikalsk folk. Det var en vakker konsert, som startet med den ukrainske nasjonalsangen:

Vi vil styre landet vårt selv, brødre.

For frihet sparer vi verken sjel eller kropp.

Den tapre kosakkrasen vil stå stolt foran verden.

La oss reise oss, brødre, for frihet – fra San til Don.

Vi vil ikke underkaste oss noen i vårt felles hjem.

Den gamle Dnipro vil igjen glede seg sammen med Svartehavet,

og Ukrainas lykke vil snart blomstre her.

Ukrainske barn fylte kirken med folkedans og smil. Kvelden bød på vakre sanger om hjemlandet, om mødre som venter på sønnene sine, og om barn som drømmer om en trygg og fredelig barndom i Ukraina. Flere av sangene handlet om livet og kjærligheten til hjemmet.

Det var også viktig at ordfører Anita Ravlo Sand var til stede. Hun satte stor pris på kvelden med flott sang og dans.

Under konserten rettet de lokale ukrainerne en varm takk til nordmennene for støtten og for muligheten til å fortsette livene sine i et trygt og fredelig land, samtidig som de kan ta vare på egne tradisjoner og sin kultur.

En av gjestene var Nils Aasenhus, kaptein og områdesjef for Levanger og Verdal HV-område, samt lærer ved Voksenopplæringen i Levanger. Han sa blant annet at det er svært viktig at ukrainere får muligheten til å være sammen og markere fireårsdagen for krigen.

Jeg visste fra før at ukrainere er gjestfrie mennesker. Etter markeringen ble det servert mat, kaffe og kake, og praten gikk livlig mellom gamle og nye innbyggere.

Jeg håper at krigen i Ukraina snart tar slutt, og at vi ikke trenger å samles i Levanger kirke neste år for å minnes femårsdagen for angrepet.

Ære være Ukraina! Ære være heltene!