Herold

Et år har gått, og vi står igjen ved 8. mars, dagen som minner oss om alt vi har oppnådd i likestillingskampen, men også om alt som gjenstår. I år markerer vi denne dagen i Levanger med mer enn en enkel markering. Vi inviterer til en festivalhelg viet kvinnehelse, arrangert i samarbeid med flere aktører og tverrpolitisk. Det er ikke tilfeldig. Skal vi få reell endring, må vi arbeide bredt, langsiktig og sammen.

For selv om kvinnehelse har fått mer oppmerksomhet de siste årene, behandles forskning på kvinners kropp fortsatt som et nisjeområde, til tross for at den handler om halvparten av verdens befolkning. Kvinnehelseutvalget slo i 2023 fast at kvinners helse har lav status i Norge. De pekte på manglende tiltak, dårlig samordning og et tydelig gap mellom forskning og praksis. Kvinners stemmer får for lite gjennomslag, og finansieringsordninger i helsevesenet forsterker skjevhetene fordi mange kvinnelidelser ikke gir økonomisk uttelling for helseforetakene og dermed ikke prioriteres.

Tall kan tolkes på ulike måter, men ett mønster går igjen. Kvinnehelse og kvinnetematikk kommer systematisk dårligere ut, år etter år. Sykefraværet er et tydelig eksempel. Over lang tid har sykefraværet ligget stabilt på omtrent 4 prosent for menn og 7 prosent for kvinner. NAV viser at forskjellen i stor grad skyldes at kvinner oftere rammes av sykdommer som depresjon, kreft, autoimmune og betennelsesrelaterte lidelser, samt lidelser som angst, migrene og utmattelse. Tallene er tydelige. Kvinner er nesten dobbelt så mye sykemeldt som menn – dette er ikke en tilfeldighet. Kvinner og menn som får samme diagnose, er som regel sykmeldt omtrent like lenge, men kvinner har betydelig høyere risiko for å få disse sykdommene i utgangspunktet. Likevel reagerer vi knapt. I et samfunn som stadig setter økonomi foran mennesker, burde det i det minste vekke oppmerksomhet at det er svært kostbart å fortsette å svikte kvinners helse.

For hva har egentlig skjedd de siste årene? Vi vet mer om diagnoser som PCOS, lipødem, endometriose og adenomyose, men behandlingene uteblir. Kvinner betaler prisen, fysisk, psykisk og økonomisk. Og samfunnet betaler når kvinner faller ut av arbeid fordi hjelpen ikke finnes. Det er verdt å minne om at Norges rikdom ikke først og fremst skyldes oljen, men at kvinner i stor grad har vært i arbeid. Mange av de store kvinnelidelsene burde for lengst hatt bedre behandling. Det ville først og fremst spart liv og lindret unødvendig smerte. Men for dem som tenker i tall, er det verdt å merke seg at bedre behandling også ville gitt samfunnsøkonomiske gevinster, som høyere skatteinntekter og lavere utgifter til NAV og helseoppfølging. Likevel må det understrekes at kvinners helse skal prioriteres fordi det handler om liv, verdighet og grunnleggende rettigheter, ikke fordi det lønner seg.

Når vi løfter blikket mot kvinners seksuelle helse, blir bildet enda mørkere. En fersk rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress viser at én av fem kvinner i Norge har opplevd voldtekt, og halvparten var under 18 år, altså barn, da det skjedde. Tilsvarende tall for menn er én av tjue. Vi vet at seksuelle overgrep, særlig i ung alder, kan gi alvorlige og langvarige helseplager. Likevel forskes det altfor lite på sammenhengen mellom seksuelle traumer og senere sykdom, uførhet og sykefravær. Å late som om disse feltene ikke henger sammen, er å snu seg bort fra virkeligheten.

Løfter vi blikket bort fra Norge, så gjør det internasjonale bildet det umulig å slå seg til ro. I dag har bare 56 prosent av verdens kvinner rett til å bestemme over egen seksuell- og reproduktive helse. Over 230 millioner kvinner lever med skader etter kjønnslemlestelse. Rundt fire og en halv million småjenter står i risiko for å bli utsatt for denne barbariske tradisjonen i løpet av året, og fem jentebarn dør hver eneste time som følge av denne praksisen. Kvinner og jenter er dessuten mer utsatt for en rekke helserisikoer globalt, som uønskede svangerskap, seksuelt overførbare infeksjoner, livmorhalskreft, underernæring, synstap, luftveisinfeksjoner og ulike former for overgrep i alderdommen. Dette er ikke problemer som hører til et annet sted. De er del av en global kjede av ulikhet, og Norge er en lenke i den kjeden.

Kvinnehelse handler ikke bare om kropp. Det handler om struktur, politikk, økonomi, arbeid, valg, makt og muligheten til å leve et fritt og verdig liv. Det angår oss alle, som individer, som familier, som lokalsamfunn, som arbeidsliv og som nasjon.

Derfor inviterer vi til årets Kvinnefestival, for å lære mer, for å dele erfaringer, for å løfte stemmer og for å vise at endring skjer når vi står sammen.

Og for å minne oss selv og hverandre om én ting: Det koster å ikke lytte til kvinner.