Norge er i ferd med å bli et samfunn vi knapt kjenner igjen
Vi liker å fortelle andre at vi bor i et land med små forskjeller. Vi liker å måle hvert statsbudsjett i prosentvis vekst. Politikere som ikke lover mer vekst, mer forbruk og mer aktivitet, blir raskt stemplet som uansvarlige. I flere tiår har vi hørt at Norge er et av verdens rikeste land, med et oljefond som vokser raskere enn vi klarer å bruke det.
Norge fikk en kraftig økning i statens inntekter som følge av krigen i Ukraina. I 2022 steg olje- og gassinntektene til rundt 1.200 milliarder kroner, omtrent 880 milliarder mer enn året før. I perioder med uro i Midtøsten har prisøkninger gitt Norge anslagsvis 200 millioner kroner ekstra per dag. Disse tallene gjør at mange omtaler Norge som en krigsprofitør.
Likevel peker virkeligheten her hjemme i Norge i en annen retning. Forskjellene øker – i økonomi, i helse, i trygghet og i muligheter. Og de øker uansett hvem som sitter ved makten. Det er ikke lenger et spørsmål om høyre eller venstresiden, utviklingen går den samme vei.
Norge har i dag en inflasjon som ligger betydelig høyere enn våre naboland.
Mens Sverige ligger rundt én prosent og Finland under det, har Norge fortsatt skyhøy prisvekst kombinert med vedvarende høye renter og svak kronekurs. Matprisene er blant Europas høyeste, strømprisene har gått fra øre til flere kroner per kilowattime, og drivstoffprisene ligger i europatoppen – til tross for at Norge er Europas tredje største oljeprodusent.
NRK kunne nylig fortelle at fire av ti nordmenn vurderer ekstrajobb for å klare å betale regningene sine. Det er ikke lenger snakk om «de som faller utenfor». Dette er folk flest.
Jeg tror at mere velstand i dag først og fremst gir større forskjeller i befolkningen.
Mere vekst betyr mer stress, mer press, mer naturinngrep og større slitasje både på mennesker og miljø. Vi vet at også ulikhetene øker, selv i et av verdens rikeste land. Vi vet at stadig flere unge sliter med press forventninger i et samfunn som aldri hviler, det kan være både økonomisk også psykisk. Vi vet også at klimakrisen ikke kan løses med mer av det som skaper den.
Det krever politisk mot til å si at nok er nok. Men det krever enda mer mot å fortsette som før, vel vitende om at kursen vi er på ikke kan vare i evighet.
Norge trenger ikke mer vekst for enhver pris. Norge trenger en ny idé om hva velstand egentlig er, at velstanden må fordeles mere rettferdig blant befolkningen. Kanskje får vi en befolkning som er mere lykkelige og mindre syke, at den psykiske helsen i befolkningen blir bedre, at barn og ungdommer føler seg mere sett og bra nok, at eldre får den hjelpen og omsorgen de har krav på.