Herold

1. mars er den internasjonale kvinnedagen, og i Norge liker vi å tenke at vi er i verdenstoppen i likestilling. Paradokset er at vi fortsatt har et kjønnsdelt arbeidsliv – med ulikheter som hindrer reell likestilling.

I kvinnedominerte yrker er heltid fortsatt ikke normen. Lønnsnivået er lavere enn i sammenlignbare mannsdominerte yrker. Vi kvinner topper sykefraværsstatistikken i det kjønnsdelte arbeidslivet.

Sykelønnsordningen fremstår som et lett angripelig tema for aktører i den offentlige arbeidspolitiske debatten. Begrunnelsen er ofte den samme: Sykefraværet er for høyt, og det antydes at folk skulker eller får sykmelding for lett.

Jeg har aldri møtt en kollega som har skulket jobben. Det jeg derimot har sett, er kolleger som går på jobb selv når kroppen sier stopp.

En svekkelse av sykelønnsrettighetene vil først og fremst ramme oss kvinner, fordi vi har et høyere sykefravær enn menn. Det handler ikke om at kvinner skulker jobben, men om selve strukturen i kjønnsdelte arbeidslivet.

Hvis vi skal klare å redusere sykefraværet, må vi starte med å forstå og erkjenne årsakene. Arbeidsmiljøloven gir oss rettigheter, og den er kjønnsnøytral. Den skal sikre alle et trygt arbeidsliv. Hvorfor er det da så vanskelig å adressere årsakene i kvinnedominerte yrker?

Det høyeste sykefraværet finner vi blant helsepersonell i hjemmesykepleien. Årsakene er muskel- og skjelettlidelser fra tunge løft, samt psykiske belastninger knyttet til stress og rollekonflikter.

Helsepersonell i hjemmesykepleien gjør det mulig for pasienter å bo hjemme så lenge som mulig. Men private hjem er ikke bygget for å være ergonomiske arbeidsplasser. Det betyr tunge løft, ugunstige og risikable arbeidsstillinger som en del av en helt normal arbeidshverdag – ofte uten nødvendige tiltak som sikrer et trygt fysisk arbeidsmiljø.

Helsetjenestene er i kontinuerlig omstilling: flere pasienter og lavere bemanning. Arbeidspresset øker år for år, og tiden til hver pasient blir knappere. Den emosjonelle belastningen øker i takt med ansvaret – ansvaret og tidspresset som hver enkelt helsearbeider står overfor, samtidig som de skal gi god omsorg. Dette er virkeligheten i kvinnedominerte yrker. Kvinnehelse i arbeidslivet må tas på alvor.

Det norske helsevesenet er dominert av kvinner, og vi har et helt annet biologisk livsløp enn menn. Pubertet, graviditet og overgangsalder følger oss gjennom yrkeslivet.

Kvinnearbeidshelseutvalget slo fast at Norge trenger mer kjønnsspesifikk forskning på arbeidshelse. Likevel behandles arbeidsmiljøutfordringer som kjønnsnøytrale – som om vi alle møter arbeidsdagen med samme forutsetninger – i debatten om sykefraværsrettigheter.

Arbeidsmiljøloven skiller ikke mellom kjønn. Likevel gjør arbeidslivet det – hver eneste dag.

Helsepersonell utsettes samtidig for både emosjonelle og fysiske belastninger. Det er en kombinasjon som gir høyere sykefravær. Det vet vi. Det er dokumentert. Likevel skjer det ingenting.

Arbeidslivsdebatten kan ikke utelukkende bestå av trussel om kutt i sykefraværsordninger, noe vi vet rammer kvinner i størst grad. Den må være en debatt som erkjenner og identifiserer kjønnsforskjellene slik at vi får en politikkutforming – i helsetjenestene, i forskningen og i arbeidslivet – som fremmer likestilling i et kjønnsdelt arbeidsliv.

Det betyr ikke spesialbehandling. Det betyr å ta virkeligheten på alvor og utvikle løsninger som faktisk treffer og motvirker belastningene kvinner møter i arbeidslivet.

For likestilling handler om et arbeidsliv der kvinner kan stå i jobb – uten å ofre helse, økonomi og trygghet.

Kvinnedagen handler om kamp. I 2026 handler den fortsatt om kampen for et arbeidsliv som ikke sliter oss ut, men som sikrer oss trygghet og likestilling.