Nasjonal forsyningssikkerhet: Oppgavene står i kø
Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet nylig levert en rapport som «analyserer hvordan sivile og militære behov for mat og drivstoff kan sikres når forsyningskjedene forstyrres i krig» (FFI-rapport 26/010, s3). Rapporten kan stå som en oppskrift for gode diskusjoner, med oppfølgende konkrete tiltak, på alle nivå i det norske samfunn. Og som en tydelig bevisstgjøring i befolkningen i møte med Totalforsvaret gjennom 2026.
En rekke forhold og tiltak beskrives her i ugradert form og utgjør i stor grad kjente problemområder for de av oss som gjennomlevde den kalde krigen. Her finnes områder hvor det for bare 30 år siden eksisterte grundig og detaljert sikkerhetsgradert planverk. I perioden vi har bak oss, der freden senket seg over Europa, er disse planene i praksis smuldret opp. Våre politikere så ingen grunn til å investere i vedlikehold av planverket. FFI-rapporten gir beslutningstakere og byråkrati et svært godt grunnlag for å rette opp i dette forfallet.
Vel så viktig er, selvsagt, at rapporten på en god – dog overordnet – måte tar for seg de nye utfordringene som dagens samfunn møter. Her er tema som tilgang på drivstoff, energi- og digital infrastruktur, transportevne og matforsyning trukket fram som sentrale funn som krever ekstra oppmerksomhet. Og det fremmes en rekke konkrete og prioriterte forslag til tiltak som kan sette nasjonen i langt bedre stand til å møte en mulig trussel mot Norge enn det vi ser i dag. Slik samfunnet har utviklet seg.
Oppgavene står i kø, og det bør skape grunnlag for engasjement og initiativer i hele samfunnet gjennom Totalforsvarsåret 2026. Ikke minst vil det kreves et tydelig toppstyrt arbeid på tvers av departementer vant til å tenke sektorprinsipp. Rullebladet til regjeringen – også tidligere regjeringer – innen tverrsektoriell koordinering er ikke overbevisende. Sektorprinsippet har i mange sammenhenger vist seg lite effektivt i møte med enkelte «dagligdagse», men uforutsatte prøvelser.
Nære eksempler er håndtering av Ukrainakrisen fra 2022 og dagligvareleveranser til Svalbard. I forholdet til Ukraina handlet regjeringen som om de sto i sirup til langt over knærne, påpekt i gjentatte omganger av Venstres leder Guri Melby. Og «det enkle» problemet der Postens forsyningsskip som sto for leveranser av dagligvarer til Svalbard måtte til reparasjon, virket uoverkommelig. Mangel på livsnødvendige leveranser til Svalbard-befolkningen gikk som en pingpongball mellom overraskende mange departementer, før det omsider kunne komme til en løsning. Det var ikke bare enkelt å få klarhet i hvem som hadde et ansvar i saken. Sånn kan det ikke være når rikets sikkerhet skal ivaretas.
En «felles planforutsetning og nasjonal samordning» er nødvendig (FFI 26/010, s97). Ja, nettopp. Her er det bare for regjeringen å brette opp ermene og vise evne. Totalforsvarsåret 2026 må kunne kreve det. Når krigen måtte bli et faktum, vil det være for sent å ordne opp i disse tingene.