Herold

Når bussjåfører og barnehagelærere ikke har råd til å bo i Tromsø, rammer det hele byen.

Vi befinner ossi den største boligkrisen i moderne tid. Situasjonen er verre enn under finanskrisen i 2008. Den er til og med verre enn under bankkrisen på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.

Dette er ikke mine ord. Uttalelsen kommer fra en som bør vite hva han snakker om. Det er Henning Lauridsen, øverste sjef i Eiendom Norge, som tegner dette dystre bildet.

Han ble nylig intervjuet i Sparebanken Nord-Norges podkast, Nord-Norge i verden. Boligkrisen han snakker om treffer hele landet, men den treffer med størst kraft i Tromsø.

Boligprisveksten i byen vår er forventet å passere 30 prosent den kommende fireårsperioden, ifølge Samfunnsøkonomisk analyse. Veksten er høyere enn noe annet sted i landet, skriver Dagens Næringsliv.

HELGE NITTEBERG bio

Opplevelsen av krisen er svært ulik. Alle som er inne på boligmarkedet (og som klarer å betjene lånene sine), opplever ingen krise. Tvert imot kan vi nyte godt av at verdien på boligen øker, nærmest dag for dag.

Avstanden til de som ikke er innenfor, øker i samme takt. Leiemarkedet er praktisk talt ødelagt. Det er tilnærmet umulig å leie et krypinn som står i stil med inntekten.

Konsekvensen er ikke bare en boligkrise, men en bemanningskrise som forplanter seg i store deler av samfunnet.

Først blir det vanskelig å få tak i bussjåfører, servitører, barnehageassistenter, renholdere og andre i lavtlønnede yrker, fordi de ikke har råd til å bo i Tromsø.

Det vil vi alle merke. Hjulene på bussen går ikke rundt – bokstavelig talt. Og det er ikke folk nok til å ta seg av ungene våre, eller de syke og gamle.

Dette forplanter segvidere. Når barnehagene ikke har folk nok, må andre arbeidsfolk vente på barnehageplass. Folk som kunne vært på jobb, må være hjemme med ungene sine.

Dette er bare ett av flere eksempler. Til syvende og sist vil boligkrisen treffe oss alle, i større eller mindre grad. Etter hvert som det offentlige og private tjenestetilbudet svekkes, stopper samfunnet opp, litt etter litt.

Det er flere årsaker til krisen, og enda flere tiltak som må virke samtidig hvis vi skal komme oss ut av uføret. Den ene saliggjørende løsningen finnes dessverre ikke.

Mye ligger påskuldrene til våre nasjonale politikere. Vi trenger en realistisk boligpolitikk som henger sammen. Luftslottet til Arbeiderpartiet om 130.000 nye boliger innen 2030 blir i så måte en tøvete avsporing.

Regjeringen må i stedet sørge for at det blir enklere å bygge, ved å lempe på krav og samtidig få ned saksbehandlingstiden. I tillegg må den samme regjeringen gjøre det enklere for folk å komme seg inn på boligmarkedet. Her er Husbanken det sterkeste verktøyet vi har.

De private bankene, som har enorm fortjeneste om dagen, kan også bidra i dugnaden. Med noe større risikovilje, for eksempel ved å senke kravet til forhåndssalg på nye prosjekter, kan vi trolig øke farten på boligbyggingen.

Kommunen, fylkeskommunen, statsforvalteren og utbyggerne er selvsagt også aktører som må se seg selv i speilet.

For noen fremstårprisveksten som en fest. Det er i så fall kortsiktig lykke. For Tromsø som samfunn er dette et boligmareritt, som rammer oss alle.