Herold

I disse dystre tider for verden er det betimelig å spørre om folkeretten har totalhavarert, bestemmelsene som pålegger alle stater å løse konflikter seg imellom kun med fredelige midler, som forbyr enhver form for angrepskrig, og som også inneholder tydelige regler som skal beskytte sivile når krig først er brutt ut.

Bestemmelsene finns jo fortsatt der, på papiret, men når de i praksis ignoreres i en slik grad som nå, da virker det som hele den regelbaserte verdensorden har brutt sammen. Det har Russland sørget for med sin angrepskrig mot Ukraina, USA og Israel med sine ferske og pågående angrep mot Iran, Israel med sine herjinger i Gaza, og en kan plusse på med statene som nører opp om diverse militser som begår grove overgrep mot sivile i land som Kongo og Sudan, uten at verdenssamfunnet gjør stort for å stanse dem. FNs sikkerhetsråd som har til oppgave å ivareta verdensfreden har lenge demonstrert sin handlingslammelse overfor nåtidens mest alvorlige kriser.

TOR DAHL-ERIKSEN, bio

Men det slutter dessverre ikke der. Responsen på USAs og Israels angrep mot Iran fra andre vestlige land kan summeres opp med få ord: gjennomgående lunken og i flere tilfeller direkte skammelig.

Norge har vært tydelig på at krigen er folkerettsstridig. Det er bra, men ikke nok. Jeg savner en klar og utvetydig støtte til det eneste europeiske landet som hittil har våget å gå i strupen på Trump ved å nekte USA å bruke spanske flyplasser til krigføringen, Spania. Hvor lenge de klarer å stå imot når Europa spriker og USA truer med handelsboikott vil vi trolig få svar på de nærmeste dagene.

At Canadas statsminister, som holdt en imponerende tale i Davos i januar, nå ikke bare støtter krigen, men heller ikke utelukker deltakelse, er både overraskende og skuffende. Dette dreier seg om langt mer enn at vi ikke liker det ufyselige iranske regimet. Derfor er det så urovekkende å observere at prinsippene vi i årevis har hevdet at vi står for så lett kastes over bord, ikke av alle, men av altfor mange en burde forvente bedre av. Konsekvensene på sikt for Europa inkludert for Norge er det liten grunn til å glede seg til.

Det er rett nok ikke det mest sannsynlige scenariet, men hva hvis Russland skulle finne ut at de trenger et militært fotfeste på Svalbard for å sikre at atomubåtene deres kan komme seg usett ut i Atlanterhavet? Nei, det kan de naturligvis ikke kreve, norsk suverenitet er jo forankret i Svalbardtraktaten. En internasjonal traktat – ha – ha. Den kan fort vise seg å ikke være verd papiret den er skrevet på. Når vår tids viktigste folkerettslige dokument, FN-pakten, bare kan rives i filler, så vil det være som å tro på julenissen at det ikke kan gå samme vei med andre internasjonale avtaler. Men har vi da ikke NATO i ryggen? Tja, monn det.

Hva med Ukraina? Mantraet om at vi (les Vesten) ikke kan tåle at Russland vinner frem med bruk av militær makt mot en suveren nabostat har vi hørt gjentatt utallige ganger siden angrepskrigen startet. Men nå tvinges vi til å akseptere nettopp det, og vi kan ikke skylde på andre enn oss selv. Det var vi som skuslet bort det viktigste verktøyet vi hadde, de folkerettslige bestemmelsene som vi (med enkelte hederlige unntak) ikke våget å forsvare rakrygget når det kostet oss noe å gjøre det. Neste gang vi kommer trekkende med folkerettskortet i forhold til Ukraina-krigen vil omverdenen bare le av oss. Det vil den dessverre kunne gjøre med god grunn.