Kvinnekroppen under press - igjen?
Vektreduksjonsmedisiner fyller reklameflater og privatmarked. Samtidig viser nye tall at det sĂŠrlig er ressurssterke kvinner som kjĂžper dem â mens de med stĂžrst sykdomsbyrde oftere stĂ„r utenfor. NĂ„r kroppspress og teknologi mĂžtes i markedet, reiser det ogsĂ„ et spĂžrsmĂ„l om kvinnehelse og lik tilgang til behandling.
Jeg sitter i New York og kjenner det nesten fysisk. Reklame for vektreduksjonsmedisiner mÞter meg pÄ subwayen, pÄ telefonen og pÄ gigantiske skjermer rundt omkring i byen. Tennis ikonet, Serena Williams, setter sprÞyten selv under slagordet «Healthier on Ro», markedsfÞring fra en online teknologi leverandÞr av vektreduksjonsmedisiner. Parallelt ruller kampanjer for direkte bruk av disse medisinene over byens flater.
Budskapet handler ikke eksplisitt om slanking, men om helse, kontroll og optimalisering â lĂžftet om Ă„ bli en bedre versjon av seg selv. Men med klart bilde av hvor mye man kan forvente Ă„ gĂ„ ned. Det oppleves ikke lenger bare som behandling. Det oppleves som kultur. En venninne her i byen fortalte nylig at hun flere ganger har blitt anbefalt vektreduksjonsmedisin. Hun har ingen helseplager. Legene som har anbefalt henne det har sett pĂ„ henne, uten Ă„ gjĂžre noen undersĂžkelser, og sagt at hun «kunne hatt nytte av det». Hun trener, spiser sunt og lever aktivt. Likevel beskriver hun hvordan spĂžrsmĂ„lene kommer fra flere kanter â fra helsepersonell, fra omgangskretsen, fra reklame. En helsesekretĂŠr jeg snakket med bekreftet det samme. Som om optimalisering nesten forventes. Da blir det betimelig Ă„ spĂžrre: Behandler vi sykdom, eller behandler vi avvik fra et ideal?
Behandling eller ideal?
Vi har sett lignende tendenser fÞr. PÄ 1980- og 1990-tallet var tynnhet tett knyttet til selvkontroll og sosial kapital. Kroppen ble et prosjekt, et tegn pÄ disiplin og verdi. Det var ogsÄ i New York at fat liberation-bevegelsen vokste frem som et oppgjÞr med ideen om at stÞrre kropper mÄtte korrigeres for Ä vÊre akseptable. I dag sitter jeg i den samme byen og ser kommersialisert vektnedgang mÞte oss pÄ alle flater. Du kommer ikke unna det.
Som lege som arbeider med fedme, vet jeg at fedme med helsepÄvirkning er en kronisk sykdom. Dette er ogsÄ et spÞrsmÄl om kvinnehelse, fordi kvinner bÄde utgjÞr flertallet av brukerne av disse medisinene og historisk har vÊrt utsatt for sterkere kroppspress. Moderne legemidler kan redusere risiko for alvorlig sykdom og representerer et reelt medisinsk fremskritt. For pasienter med betydelig helserisiko, ofte allerede i spesialistbehandling, kan tilgang vÊre avgjÞrende. à sikre rettferdig blÄresept til denne gruppen er et spÞrsmÄl om medisinsk ansvar og sosial rettferdighet.
Samtidig reiser utviklingen et annet spÞrsmÄl: Hva skjer nÄr behandling glir over i norm?
Hvem fÄr tilgang?
I Norge bruker nĂ„ nesten hver tiende kvinne i 50-Ă„rene vektreduksjonsmedisin, ifĂžlge tall fra Folkehelseinstituttet. En fersk britisk analyse fra Health Foundation viser at 79 prosent av reseptene i privatmarkedet gĂ„r til kvinner â sĂŠrlig i 30â40-Ă„rene, en livsfase der mange ogsĂ„ mĂžter sterkt kroppspress. Kvinner sĂžker ogsĂ„ generelt oftere hjelp i helsetjenesten for behandling av fedme enn menn, noe som kan bidra til Ă„ forklare noe av forskjellen.
Samtidig er det personer i velstÄende omrÄder som oftest kjÞper medisinene, selv om forekomsten av fedme er hÞyere i mer sosialt utsatte omrÄder. Tallene bygger pÄ data fra en online teknologi leverandÞr, men tendensen er tydelig: NÄr privatmarkedet styrer, er det ikke nÞdvendigvis de med stÞrst sykdomsbyrde som stÄr fÞrst i kÞen. Debatten har allerede beveget seg videre i Storbritannia, der NHS vurderer insentiver til fastleger for Ä Þke tilgangen blant dem med stÞrst medisinsk behov.
Moderne vektreduksjonsmedisiner og moderne teknologi er et fremskritt. De mÄ vÊre tilgjengelige for dem som faktisk trenger dem av helsemessige grunner. Vi vet fra store kliniske studier at GLP-1-baserte legemidler gir stÞrst helsegevinst hos pasienter med alvorlig fedme og hÞy risiko for hjerte- og karsykdom, sÊrlig hos dem med samtidig type 2-diabetes. Det er ogsÄ disse gruppene som ligger til grunn nÄr Direktoratet for medisinske produkter (DMP) vurderer at disse medisinene er kostnadseffektive. NÄr medisinene i stedet primÊrt kjÞpes privat av dem med lavere medisinsk risiko, forskyves bÄde ressursbruk og samfunnsdebatt.
NĂ„r norm blir medisin
De siste tiĂ„rene har vi gradvis forstĂ„tt at skam og stigma ikke skaper helse. Kvinner har historisk vĂŠrt sĂŠrlig utsatt for dette presset.Tvert imot er vektstigma forbundet med Ăžkt stress, psykisk belastning, unngĂ„else av helsetjenester og dĂ„rligere helseutfall â uavhengig av kroppsvekt. NĂ„r idealet om den mindre kroppen igjen lĂžftes frem â nĂ„ med medisinsk stĂžtte â risikerer vi Ă„ gjĂžre avvik fra normen til et behandlingsspĂžrsmĂ„l.
Serena Williams er for mange kvinner et symbol pĂ„ styrke og autonomi â en kropp som ikke ber om unnskyldning. NĂ„r hun nĂ„ fronter vektreduksjonsmedisin i reklame, fĂ„r det kulturell betydning. SelvfĂžlgelig skal alle kunne ta valg for egen helse. Men nĂ„r ikoniske forbilder eller kjendiser knytter forbedring og helse tett til kroppsstĂžrrelse i en forenklet reklame, sender det signaler langt utover det individuelle valget. Debatten om hva dette betyr â ogsĂ„ i idretten â er allerede i gang internasjonalt.
Vi stĂ„r ikke bare i en medisinsk og teknologisk utvikling, men i en kulturell dreining. Den treffer kvinnekroppen fĂžrst.NĂ„r behandling blir tilgjengelig for dem med ressurser, mens de med stĂžrst risiko mĂžter stigma og ventelister, forskyves bĂ„de rettferdighet og ansvar. Kvinnekroppen er i stadig endring gjennom livet â gjennom pubertet, graviditet, overgangsalder og aldring. Den har aldri vĂŠrt statisk.
SpÞrsmÄlet er ikke om vi kan gjÞre kroppen mindre.
SpĂžrsmĂ„let er hvordan vi fordeler bĂ„de medisinen â og normen.