Herold

Ella Marie Hætta Isaksen satte knyttneven i magen til den norske befolkningen med jakken sin i Bodø i 2024. Kanskje var det ubehaget akkurat det vi trengte?

Når det usynlige blir synlig

Da Bodø2024s åpningsseremoni inkluderte Ella Marie Hætta Isaksen som åpnet jakken og viste frem budskapet: «This is Sámi land», vekket det reaksjoner i folk. Det som skulle være en festkveld for Bodø som europeisk kulturhovedstad, viste seg også å være en speiling av et Norge som fortsatt strever med å romme sitt eget urfolk. Derfor burde det kanskje ikke ha overrasket noen at Bodø2024s åpningsseremoni vekket sterke reaksjoner. Reaksjonene i kommentarfeltene, på sosiale medier og i deler av pressen var en påminning om at samehets ikke hører fortiden til. For mange samer ble avvisningen og sinnet en bekreftelse på noe de lenge har kjent: At deres plass i offentligheten fortsatt er betinget; ønsket, men ikke for synlig; tålt, men ikke for tydelig.

Samtidig ble mange i majoritetsbefolkningen konfrontert med en ubehagelig innsikt: Den rasismen man trodde var borte, lever fortsatt.Ikke nødvendigvis i form av tilrop i gatene, men i hverdagslige forestillinger, i språket, i kommentarfeltet, og i måten folk reagerer når samisk kultur blir synlig.Dette ble nylig smertelig understreket da Nord universitet så seg nødt til å stenge kommentarfeltet sitt under en sak som omtalte evalueringsrapporten for Bodø2024. Konflikten er ett av hovedfunnene i forskningsrapporten «Monitor2024 – kultur som en katalysator». Illustrerende nok boblet det også over i Nord universitets kommentarfelt.

Den vanskelige forsoningen

Da Sannhets- og forsoningskommisjonen la frem sin rapport i 2023, bekreftet den det mange allerede visste: Fornorskingspolitikken var brutal, omfattende og langt mer ødeleggende enn det som har vært allment erkjent. Enda tydeligere viste rapporten at ettervirkningene ikke ligger bak oss – de lever i oss. For noen ble det et øyeblikk av stolthet. For andre en provokasjon. For landet som helhet ble det en stress-test av hvor vi står i forsoningsprosessen.

Dobbeltstraffen

Når samiske uttrykk trer frem, trigges gamle myter: at samer har særrettigheter, at samisk kultur ikke «hører hjemme» i byene, at den er for dominerende, eller at samisk identitet egentlig forsvant med fornorskingen. Dette skaper en form for dobbeltstraff: Samer kritiseres både når de er synlige, og når de ikke er det. De er «for samiske» når de viser kultur, «ikke samiske nok» hvis de bærer preg av fornorskingen.

Denne doble byrden er en direkte videreføring av fornorskingens logikk. Også den krevde at samer var synlige nok til å kunne kontrolleres, men usynlige som eget folk. Åpningsseremonien i Bodø gjorde denne logikken synlig i sanntid.

Kunnskapsmangelen som kolonial arv

Kommisjonens rapport peker på en massiv kunnskapsmangel om både historien og dagens situasjon for samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Mange vet ikke engang at en sannhets- og forsoningskommisjon har eksistert. Dette kunnskapshullet gjør at stereotypiene lever videre, for i fravær av kunnskap overlever mytene.

Derfor kom også synliggjøringen under Bodø2024 som et sjokk for mange. Samisk kultur ble presentert i en bykontekst der den for mange fremstod som «fremmed», ikke fordi den faktisk er det, men fordi den lenge har vært usynliggjort.

Kolonialisme som struktur – ikke et tilbakelagt kapittel

Da Stortinget ga sin unnskyldning i 2024, var det historisk. Like viktig er det som ikke ble gjort: Oppfølgingen la til side spørsmål om land og vann, selve kjernen i urfolks rettigheter. Fosen-aksjonene viste samtidig at Norge fortsatt opererer innenfor en kolonial struktur, der økonomiske og politiske interesser ofte veier tyngre enn grunnleggende urfolksrettigheter. Til tross for at Høyesterett slo fast i 2021 at utbyggingen av vindkraftanleggene på Fosen i Trøndelag brøt med reindriftssamenes menneskerettigheter, ble lite gjort.

Samtidig som Sannhets- og forsoningskommisjonen la fram sin rapport, aksjonerte samer og naturvernere, med Ella Marie Hætta Isaksen i spissen, mot det pågående menneskerettighetsbruddet. Reindriftsutøvere over hele Sápmi opplever å stå i lignende små og store konflikter, og det er lite som tyder på at angrepene på samiske områder vil slutte. Det viste det paradoksale i den pågående forsoningsprosessen, hvor stadige angrep på samiske landområder og kultur er noe som pågår også i dag.

Som historikeren Patrick Wolfe formulerte det: Kolonialisme er ikke en hendelse, men en struktur. En struktur som har som formål å erstatte, overskygge eller eliminere urfolk, ikke nødvendigvis gjennom fysisk vold, men gjennom lover, normer, språktap og politiske prioriteringer. Samisk synlighet forstyrrer denne strukturen, og det er derfor synligheten ofte møtes med motstand.

Ubehaget som nødvendig drivkraft

Ella Marie Hætta Isaksens jakke ble ikke bare et kulturpolitisk øyeblikk, den ble en kulturell knyttneve. Den slo lufta ut av forestillingen om at samiske spørsmål er perifere eller symbolske. Den minnet oss om at landets urfolk fortsatt kjemper for anerkjennelse, og at den norske offentligheten ofte forventer takknemlighet fremfor tydelighet.

Kanskje var det nettopp dette ubehaget som skulle til. Forsoning er ikke en behagelig øvelse. Fornorskingen var aldri behagelig for de som ble utsatt for den, og det er en umulig tanke at forsoningen skal være behagelig for dem som må gjøre opp for den.

Forsoning forutsetter at sannheten tas innover seg, ikke bare som ord, men som kroppslig erfaring. Det krever at majoriteten våger å stå i ubehaget. Det krever at vi forstår at et land ikke blir rettferdig av seg selv, men av arbeid, erkjennelse og endring. Det krever først og fremst at vi erkjenner at vi fortsatt befinner oss innihistorien, ikke på utsiden av den, og at strukturene som bidro til fornorskningen, er noe som også lever videre i dag, både i politikk, som kunnskapssystemer, og i kroppene våre.

Åpningsseremonien i Bodø var kanskje ikke den festen alle ønsket seg, men kanskje var det akkurat den konfrontasjonen vi trengte.