Skoene mine
Jeg har hatt dem penere enn deg. Sprekere. Yngre. Mer fargerike. Dyrere også.
Likevel er du min favoritt, i all din glinsende prakt.
Og nå skammer jeg meg.
Sammen har vi jublet. Ikke på Nou Camp, ikke Brann stadion heller.
Det var rundt i Østfold vi herjet.
Etterpå feiret vi i garderoben. Du klaget ikke da jeg sølte øl over deg. I stedet ble du med på festen, som det nest siste plagget – før shortsen – man tok av seg i tumulter og jubelbrøl.
Jeg husker dagen du ble kjøpt.
Etter noen mislykkede forhold med hvite, gule og røde sko, ble jeg trukket tilbake til det ekte.
Til svart. Til kenguruskinn, selv om man føler seg som et klimasvin bare av å si det høyt. Til det vakre, det stilrene av pur kvalitet. Til de tre stripene. Til Copa. At du er skapt av nazistbrødrene Adolf og Rudolf Dassler får heller være.
Fra du ble kjøpt har du, med kvalitet og passform, vært trofast mot meg. Og jeg mot deg.
I alle treningsbager har du vært pakket. Hjemme- og bortekamper. Klar for innsats.
Alltid med ønske om å gjøre det du ble kjøpt for, å gi din løpslate eier god touch og trygghet til å sette ballen i mål.
Herregud, som du elsket det sparket.
Det siste sparket før nettsus.
Det er mange år siden det også. Det siste du fikk være med på var noen matcher uglamorøs bedriftsfotball med en aldrende kar.
Nå finner jeg deg igjen, innerst i skapet.
Ubrukt, glemt, gjemt og sammen med andre ting som kunne vært kastet på dynga. For lenge siden.
Om du har overlevd fordi du er glemt? Eller fordi jeg ikke har hatt hjerte til å kaste deg?
Det ærlige svaret er at jeg ikke vet.
Det sårer deg. Jeg bare vet det.
Jeg lar tankene fare. Blir varm i hjertet av alle gode minner. Seiersmål. Skudd i krysset.
Sammen bøyde vi kula i lengste.
Følelsen er likevel at du er for såret til å bry deg.
At du tenker: «nå er du uansett for tjukk til at jeg orker å ha deg oppi meg».
Jeg blir litt snurt.
I et øyeblikk får jeg lyst til å kaste deg i containeren utenfor.
Men også denne gangen besinner jeg meg. Du er en for god følgesvenn. Minnene er for mange. Skoene mine, det paret som har gitt meg aller mest lykke, får leve litt til. Innerst og bortgjemt i et skap, men likevel…
(PS! Denne teksten ble første gang publisert på skribentens Facebook-side i april 2023.)
Atle Wester Larsen