Herold

Når barnehage stenger midlertidig, SFO forsvinner og stillinger ikke blir besatt, oppleves det ikke som enkelthendelser. For dem som bor i bygda oppleves det som en avvikling.

Artikkelen i iFinnmark 5. mars 2026 om situasjonen ved SFO i Máze burde bekymre langt flere enn bare foreldrene som er direkte berørt. Den handler nemlig ikke bare om en stengt SFO. Den handler om noe langt større: tilliten til at kommunen faktisk klarer å sikre grunnleggende tjenester i bygdene.

SFO i Máze har vært stengt siden midten av november etter at den siste ansatte sluttet. Foreldre sendte brev til kommunen allerede i november. Fire måneder senere har de fortsatt ikke fått svar, til tross for at Statsforvalteren har slått fast at kommunen har plikt til å svare.

I mellomtiden har familier måttet finne sine egne løsninger. Foreldre må hente barna tidligere fra skolen, ta fri fra jobb eller organisere uformell barnepass seg imellom. I ett tilfelle har en forelder i praksis fungert som en privat SFO for flere barn.

Slik kan vi ikke ha det.

Dette handler ikke bare om praktiske utfordringer i hverdagen. For småbarnsfamilier er SFO en grunnleggende del av infrastrukturen i et lokalsamfunn. Når den forsvinner, blir det vanskeligere å stå i jobb. For noen blir det rett og slett umulig.

Samtidig er det kanskje mest oppsiktsvekkende i saken at stillingen aldri ble lyst ut da den ble ledig i november. I stedet har kommunen forsøkt å ringe rundt til tidligere vikarer for å finne noen som kunne ta jobben. Først nå, flere måneder senere, er det kommet på plass et midlertidig vikariat fram til slutten av skoleåret.

Dette reiser flere spørsmål.

Er det blitt slik at stillinger i kommunen ikke nødvendigvis lyses ut, men i stedet forsøkes fylt gjennom telefonrunder til tidligere vikarer?

Og dersom det er slik, betyr det i praksis at man må stå på en slags uformell «telefonliste» hos kommuneledelsen for å få jobb?

Slike spørsmål er ikke bare prinsipielle. De handler om tillit. Offentlige stillinger skal lyses ut og besettes gjennom åpne og ryddige prosesser. Når det ikke skjer, skaper det naturlig nok undring i lokalsamfunnet.

Det reiser også et annet spørsmål: Er det blitt en praksis å basere viktige tjenester på midlertidige vikariater i stedet for faste ansettelser?

Fast arbeid er en av de viktigste forutsetningene for bosetting. Når stillinger i stedet løses gjennom midlertidige vikariater og kortsiktige løsninger, skaper det ikke bare ustabilitet i tjenestene. Det skaper også usikkerhet for dem som vurderer å flytte til eller bli værende i bygda.

Samtidig handler dette om barna.

Gode SFO-tilbud bygges på relasjoner mellom barn og voksne. Slike relasjoner skapes over tid. Når bemanningen er midlertidig og ustabil, blir det vanskelig å bygge det trygge miljøet barna trenger.

Saken må også ses i lys av den bredere debatten som har oppstått om utviklingen i Máze. I et debattinnlegg i Finnmark Debattenbeskrives en opplevelse av at bygda gradvis mister tjenester, litt etter litt. Ikke gjennom store politiske vedtak, men gjennom små beslutninger som hver for seg kan virke udramatiske, men som til sammen får store konsekvenser.

Når barnehage stenger midlertidig, SFO forsvinner og stillinger ikke blir besatt, oppleves det ikke som enkelthendelser. For dem som bor i bygda oppleves det som en avvikling.

En avvikling som skaper usikkerhet.

I et svarinnlegg understrekes det fra ordfører at Máze ikke skal fases ut i stillhet. Det er et viktig signal. Men nettopp derfor er det avgjørende at handlingene samsvarer med ordene.

For det er vanskelig å snakke om utvikling og framtidstro dersom grunnleggende tjenester ikke fungerer.

På bakgrunn av dette har jeg også sendt en interpellasjon til ordføreren i Kautokeino kommune, hvor jeg ber om svar på hvordan kommunen vil sikre stabile tjenester i Máze, hvorfor stillingen ved SFO ikke ble lyst ut, og om kommunen har en praksis der stillinger forsøkes fylt gjennom uformelle telefonrunder i stedet for åpne utlysninger.

Máze er ikke bare en budsjettpost. Det er et lokalsamfunn med språk, kultur og historie. Det er familier som ønsker å bo der, og barn som skal vokse opp der.

Når grunnleggende tjenester svikter over tid, sender det et signal, både til dem som bor der i dag og til dem som vurderer å flytte dit.

Derfor er spørsmålet mange nå stiller seg helt legitimt:

Er dette bare en serie uheldige enkelthendelser?

Eller er det starten på en utvikling der bygder gradvis tappes for tjenester fordi det anses som administrativt enklest?

Máze fortjener mer enn gode intensjoner. Bygda fortjener forutsigbare tjenester, åpne ansettelsesprosesser og en kommune som aktivt legger til rette for bosetting og utvikling.

For avfolking skjer ikke av seg selv.

Den skjer som følge av valg.