Jeg overlevde. Det gjorde ikke alle vennene mine
Si hei. Ikke trekk deg unna av refleks. Du trenger ikke redde noen.
Jeg husker kulden fra betongen ved Oslo S. Jeg satt der uten Ă„ vite hvor jeg skulle sove den natten.
Folk hastet forbi med kaffekopper og trillekofferter, og jeg fĂžlte meg som en feil i bybildet. Som stĂžy. Som en byrde.
Det var ikke bare kulden som gjorde vondt. Det var skammen over Ä ikke mestre livet. Over Ä mÄtte be om hjelp. Over Ä kjenne at kanskje verden hadde det bedre uten meg.
Det som reddet meg
Jeg levde i flere Är med rus, utenforskap og perioder med hjemlÞshet i Oslo. Jeg sov ofte ute eller pÄ bussen. Andre netter pÄ sofaer, i trapperom eller i midlertidige lÞsninger som aldri var ment Ä vare. Jeg mistet venner til overdoser. Jeg mistet venner til selvmord.
Stillheten etter dem er fortsatt med meg. NĂ„r du fĂžler deg som ingenting, er veien til Ă„ forsvinne skremmende kort.
Det som reddet meg var ikke moralisering eller pekefingre. Det var mennesker. En ansatt pÄ et lavterskeltilbud som mÞtte meg med ro i stemmen.
- Startet i barndommen: PĂ„ dagen drakk Amir champagne i dress â pĂ„ natta spiste han mat fra gata og sov pĂ„ busser
SĂ„ mer enn rusen
En frivillig som satte seg ned og spurte hvordan jeg faktisk hadde det â og ventet pĂ„ svaret. En behandler som sĂ„ mer enn rusen. De behandlet meg ikke som et problem som skulle fjernes, men som et menneske med verdi.
Den erfaringen bĂŠrer jeg med meg i dag.
Jeg jobber tett pÄ mennesker i aktiv rus og hjemlÞse gjennom oppsÞkende arbeid og samarbeid med ulike tiltak i Oslo. I min rolle som Head of Special Projects i Norsk Artistforbund arbeider jeg ogsÄ med prosjekter som kobler kultur, inkludering og sosial bÊrekraft.
Fellesnevneren er enkel: Ă„ skape rom for verdighet for stemmer som ellers ikke blir hĂžrt.
Sitter pÄ betongkanten
Jeg mÞter mennesker som sitter pÄ den samme betongkanten som jeg en gang satt pÄ. Forskjellen er at jeg nÄ kan sette meg ned ved siden av dem og si: Jeg vet at det fÞles hÄplÞst. Men du er ikke en byrde.
Det mange ikke forstÄr om hjemlÞshet, er at det sjelden handler om latskap eller manglende vilje. Det handler ofte om traumer, psykisk helse, fattigdom, relasjonsbrudd og systemer som ikke fanger opp dem som faller.
Ingen barn drÞmmer om Ä bli rusavhengige. Ingen tenÄringer planlegger Ä ende opp pÄ gaten.
Det starter ofte med smerte.
Skammen er det farligste vi pÄfÞrer mennesker i denne situasjonen. Den forteller deg at du ikke har rett til Ä ta plass. At du ikke har rett til Ä be om hjelp. Jeg ser daglig hvordan den bryter ned viljen til Ä leve fÞr sykdommen gjÞr det.
Delta i OsloDebatten
Hva kan folk gjĂžre?
Se. MĂžt blikket. Si hei. Ikke trekk deg unna av refleks. Du trenger ikke redde noen, men du kan bidra til at de ikke fĂžler seg usynlige.
Verdighet er ikke noe man skal gjĂžre seg fortjent til. Den er et fundament. Jeg overlevde. Det gjorde ikke alle vennene mine. Derfor nekter jeg Ă„ vĂŠre stille. Min plass er ikke lenger pĂ„ kanten av samfunnet, men midt i det â som en pĂ„minnelse om at ingen er en feil i bybildet.
DĂ©t er arven etter asfalten - ikke skammen.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier pÄ Avisa Oslos debattside Oslodebatten
«Det er sÄ kjipt Ä tenke pÄ at jeg gjorde dine Är pÄ skolen utrygge»
Jeg stuper blindt ned i de mĂžrke gatene i Oslo. Ingen mĂžter mine Ăžyne
Fikk nok av hverdagen og flyttet ut i Marka â sparer 11.000 kr i mĂ„neden
Ensomhet gjĂžr folk syke. Kanskje jeg kan hjelpe?
Gata tilbyr det samfunnet ikke gjĂžr. Ungdom sulter etter penger og tilhĂžrighet