Herold

Kommentarfeltet da vi skrev om familien som bor på 35 kvadrat, var dystert. Det er mitt ansvar å gjøre noe med det.

Se det for deg.

Du har ektefelle og fem barn, og du bor i en leilighet på 35 kvadrat. Hvor stort er egentlig det, tenker du?

Ikke veldig stort.

Leiligheten har et soverom, ja, og det har du fylt med madrasser på gulvet sånn at så mange som mulig kan sove der. Og du har et oppholdsrom, du har fått plass til et lite spisebord, to små sofaer tar opp resten av plassen.

Her skal du leve livet ditt, akkurat som barna dine skal gjøre det, de skal spise her, sove her, leke her, gjøre lekser her.

Det er jo trangt.

Og det var denne kommunale boligproblematikken Budstikka ønsket å belyse da vi fortalte historien om Ahmed Alaridi, som lever nettopp sånn, i en leilighet på Haslum.

Det saken også kastet lys over, var tilstanden i vårt eget kommentarfelt.

Vi visste hva som kom.

Familien Alaridi er nemlig fra Palestina.

Mer skal det ikke til, før det som kunne vært en åpen og saklig debatt, sklir ut før den i det hele tatt får startet.

Brått er den erstattet av en flom av sjikane og personangrep, familien blir selvfølgelig bedt om å reise hjem dit den kom fra, hvem er de som kommer til Norge og ber om mer.

Det er så forutsigbart, for det skjer hver eneste gang vi skriver om historier som dette. Derfor blir jeg ikke overrasket, men jeg blir like fullt både lei meg og sint.

Spørsmålet jeg stiller meg selv er det samme hver gang.

Hva får folk til å lire av seg de utroligste kommentarer, selv under fullt navn?

For det er ikke sånn at det er fritt fram, ikke egentlig.

Vi har ytringsfrihet i Norge, ja, og den er jeg den største forkjemperen for å bevare. Men ytringsfriheten kommer med et ansvar.

Det ansvaret hviler også på mine skuldre.

Som redaktør i Budstikka, er det mitt ansvar å bidra til en åpen debatt i Asker og Bærum.

Min rettesnor er enkel: Jeg ønsker at terskelen for å ytre seg skal være lav, og jeg heier på en ordveksling der ulike syn kommer til uttrykk.

Men det betyr ikke et frislipp.

Hatefulle ytringer og sjikane er ikke beskyttet.

De er ulovlige.

Og selv om en kommentar er lovlig, kan den være så sårende, trakasserende eller avsporende at den ødelegger debatten for alle andre.

Når vi i Budstikka åpner kommentarfeltet, åpner vi for begge deler.

Og vi er for dårlige på å følge opp ansvaret som følger med det.

Vi har modereringsverktøy og retningslinjer, ja, men i kampen mot strømmen av kommentarer, ofte publisert døgnet rundt, havner vi på etterskudd.

Denne gangen resulterte det i at vi måtte stenge hele kommentarfeltet.

Det gjør vi sjelden, men nå ble det for krevende å drive brannslukking i form av å fjerne det verste etter at det var publisert.

Akkurat nå snakker en hel mediebransje om at vi må bli flinkere til å kommunisere med leserne våre. Vi må fortelle om hvem vi er, hvordan vi jobber og hvorfor.

Det handler om å skape en relasjon til dere som leser oss.

Og det handler om å vise omverdenen hvorfor vi er til.

Hvorfor vi som et redaktørstyrt medium utgjør en forskjell i samfunnet.

Hvorfor vi er viktige.

En av måtene å gjøre det på, er å ta kontrollen i kommentarfeltet.

Å være synlige, og bidra til å styre samtalen.

Gjør vi den jobben ordentlig, får vi kanskje en diskusjon om boligpolitikk for dem som ikke har råd til å kjøpe selv, i stedet for en polarisert og hatefull flyktningdebatt.

Det har familien Alaradi fortjent.

Det har alle andre som stiller opp med sin historie i lokalavisen fortjent.

Og det har hele Asker og Bærum fortjent.