Herold

Snart starter fotballsesongen. Vi får håpe det går bedre for de nordtrønderske toppklubbene på banen enn utafor.

Det viser seg at Stjørdals-Blink brukte drøyt en million mer enn klubben tjente i 2025. Levanger Fotballklubb ber tynt om ny kommunal velvilje, både på den ene og den andre måten, i form av lån, eller forlenget frist på tilbakebetaling, eller om å få servere litt øl i teltet. Stjørdalingene har investert penger i eget flott anlegg. Levangsbyggen har i større grad brukt penger fortløpende. Litt flåsete sagt gjelder det for begge de to klubbene at budsjettene gjennomgående ser bedre ut enn regnskapene.

Som vi alle vet, ikke minst ledelsen i de to klubbene: I det lange løp går ikke det bra. Levanger Fotballklubb (LFK) må faktisk være i stand til å tjene mer penger enn klubben bruker, år etter år, og på Stjørdal betaler de for mild stormannsgalskap i det øyeblikket det nye flotte baneanlegget ble besluttet bygget.

Det er en enkel sak å sitte i en avisredaksjon og slenge ut av seg den slags billige selvfølgeligheter. De som tar på seg ansvaret for at for eksempel Nord-Trøndelag skal delta på nivå to i norsk fotball, i verste fall nivå tre, må alltid være i overkant optimistiske. Ranheim skal i år spille på 17. året på nivå én eller to i norsk fotball. Nå driver de til og med i pluss. Det er snakk om millioner. Mange millioner. Jeg kan love at før det ble slik var det mye hasardiøs satsing helt på grensa til det vanvittige.

Sånn er detmed mange suksesser i næringslivet også. Du hører ikke så mye om de mange nesten-ulykkene på veien mot god drift. Nesten aldri er det noen som er tøffe nok til å innrømme at lykken ofte har vært bedre enn forstanden. Verken Blink eller LFK kan komme noen vei uten å satse på grensa til det uforsvarlige, enten de investerer i spillere eller anlegg. Det er ikke en gang så opplagt hva som er mest forsvarlig å satse på. Hva skal Blink med en flott stadion hvis klubben skal spille 3. divisjonskamp mot Egge?

Problemet er at både fotball og håndball i Norge later som om de er del av et større marked enn det norske. Det er i virkeligheten innført halv- og til dels helprofesjonell idrett helt ned på for eksempel nivå tre i fotball. Det finnes ikke kommersielt grunnlag for det. Interessen er ikke stor nok, verken i Levanger eller i Stjørdal. Sånn er det. Klubbene må prestere i overkant av de økonomiske forutsetningene, ved i større grad å dyrke fram egne spillere, trene bedre og få mer ut av alle typer ressurser. Sånn er det. Det er jo noe rettferdig og fint i det også.

Uansett er detnaturligvis nødvendig med et samarbeid med lokale myndigheter, og særlig næringslivet. Men alle involverte parter må over tid oppfatte det som utgifter til inntekts ervervelse, eller i det minste kunne klare å lure seg selv til å tro det. Det virker som om det begynner å bli vanskelig, særlig for politikerne i Levanger.

Derfor er oppgavengitt for de sportslig ansvarlige i begge klubber: Prester over evne!